Hadia Tajik: Kva Ap har tenkt å bruke makta til etter lokalvalet

Hadia Tajiks tale til landsmøtet

Vennligst aksepter markedsføring-cookies for å se på denne videoen.

Video

På en liten øy oppi nord, der bor det fire junior-norgesmestere i squash. Øya det er snakk om heter Lovund. 

Da tenker noen kanskje at det må være en kjempestor øy – siden de har hele fire unge norgesmestre. 

Men det bor bare 501 personer der. Hvis noen tenker: Hvor i alle dager ligger Lovund? I så fall kan dere spørre Bjørnar Skjæran, for denne øya tilhører heimkomunen hans Lurøy i Nordland. Det er på Helgelandskysten.  Lovund er kanskje mest kjent for å ha et fuglefjell med masse lundefugl som hvert år kommer til øya akkurat i disse dager.  Fuglene kommer for å hekke.  Turistene kommer for å kikke.  Jeg tror alle er fornøyde etterpå. 

Øya er ganske liten, og når du kikker utover er det hav nesten så langt du kan se.  Naboøya er Træna.  Så er neste stopp Island. Bjørnar og jeg var der sammen for et par år siden.  Det skjedde slik at Bjørnar spurte: Blir du med på laksefestival? 

Bare ett rett svar på det – JA!

Og så stod vi der – to glade lakser – på Lovund og spiste laks.

Lovund har to store laksefirmaer – og de eksporterer laks for til sammen 3,4 milliarder kroner hvert eneste år. 23,4 milliarder. Det er så mye penger at da kan du bygge Lærdaltunellen, som jo er verdens lengste veitunnel, tre ganger.  Hvert eneste år! 

Det ene laksefirmaet, Nova Sea, ble startet av en liten familie som heter Olaisen. Aino Kristin – hun er datteren til han som startet opp laksefirmaet, hun er største eieren der nå, og hun sier om øya si at «Det er en liten stein i havet, men det er vår stein». Og da vi stod der ute sammen på denne steinen, Bjørnar, Aino og jeg, så fortalte Aino om hvordan de rekrutterer flinke folk til Nova Sea. 

De ser på mer enn hvilken skole de har gått på og hva de har jobba med før. De spør også om hva søkerne gjør på fritida. «For hvis du skal trives her, så handler det om mer enn jobben. Du må ha interessante ting å gjøre ellers også», sier hun. Så hvis en kandidat som søker ikke bare er god, men også spiller fotball – da kan han kanskje være med på idrettslaget på jobben? Hvis hun spiller et instrument – da kan hun kanskje være med i korpset på øya?

Og dette er historien bak junior-norgesmestrene. For Nova Sea fikk inn en leder som var opptatt av squash. Så de bygget en liten squash-hall. Og han dro med seg andre. Som fikk med seg barna. Dermed var de i gang. Så det startet med en bedrift som var opptatt av at arbeidsfolka skulle ha det bra på fritida. Det skapte norgesmestere. Det bygget et helt lokalsamfunn.  Før var Lovund en øy man flyttet fra, nå har det blitt en øy man flytter til. På 20 år har folketallet nesten fordoblet seg. En øy hjemme hos Bjørnar som var trua av fraflytting har klart å bli livskraftig og skaper verdier langt utover øyas grenser! Hvis vi skal lykkes med å ta hele landet vårt i bruk, så er det to enkle krav folk må kunne stille, og som vi må kunne innfri: Brød og roser.Det er jo hele kjernen i bevegelsen vår: Lønn som gir deg mat på bordet og rosene – det som gir livet duft og farge. 

Og her, kamerater, her kommer politikken. Vi har akkurat vedtatt hvordan vi skal sørge for brød og roser over hele landet.Dette er saker vi vil vinne og gjennomføre i alle kommuner og fylker. 

Olof Palme sa at politikk er å ville. Det hadde han helt rett i, men politikk er også å velge. Hvis vi er for alt, så er vi ikke for noe. Hvis vi er på alles lag hele tiden, selv om noen blir undertrykka, selv om noen blir herja med, selv om noen er fattigere enn andre – ja, da er vi faktisk på ingen sitt lag. Eller enda verre: Da er vi på lag med dem som har mest makt – fordi når vi ikke handler, så er det også en handling. Da er det de som var sterkest i utgangspunktet som vinner frem. Da er det de med mest penger som vinner. De med mest status. Eller de som har det største nettverket. Og det er ikke de som trenger oss mest. Jeg sier det rett ut. Vi er ikke nøytrale.Vi er sosialdemokrater. Vi velger side. 

Her er det helt, helt sentrale vi alltid må ta stilling til: Hvem er vi til for? Fem ansatte i elektrofirmaet Traftec i Rogaland har streika siden juni i fjor. Det er 292 dager. De ber bare om tariffavtalen. Bedriften sier nei. Vi er til for de ansatte i Traftec. For en tid tilbake møtte jeg en ung mann som heter Espen. Han var innleid på en industribedrift og fagorganisert. Da han ble delegat på landsmøtet til Transportarbeiderne kvidde han seg litt for å fortelle om det på jobben. Da han kom tilbake fra landsmøtet var kontrakten terminert. «Vi trenger deg ikke lenger», sa de til han. Og så leide de inn noen andre for å gjøre den samme jobben. Vi er til for gutter som Espen.

Dere hørte Amal fra trønderdelegasjonen på fredag. Hun fortalte om den fantastiske moren sin – hun som hadde 3 barn og 2 jobber. Amal fortalte meg etterpå at hun ble sosialdemokrat i en alder av ti. Det som skjedde var at hun spurte moren om hun sparte til utdanningen hennes, fordi hun hadde sett amerikanske ungdomsserier, der man måtte gjøre sånt. Moren svarte at her i Norge trenger vi ikke gjøre det. Fordi alle er med på å spleise på utdanningen hennes gjennom. Vi er til for jenter som Amal. 

Jonas fortalte om Mats – han som jobba i Aleris, og nå har gått til søksmål. Aleris heter jo nå Stendi. En annen av saksøkerne, han skal få være anonym. Han kom til meg på kontoret mitt. Og han tok med seg kontrakten sin. Han sa: «Jeg vil at Arbeiderpartiet skal vite dette her». Det som stod i den kontrakten er at hvis du jobber for Aleris så har du taushetsplikt om prosedyrebeskrivelser. Hva er prosedyrebeskrivelser? Det er dokumentene som beskriver måten man tar vare på folk. Husk at brukerne her er sårbare mennesker med rusproblemer eller psykiatriske problemer. Forklaringen står tidligere i samme avsnitt i samme kontrakt: Forretningshemmeligheter skal ikke benyttes i noen sammenheng». Forretningshemmeligheter.

Det denne kontrakten betyr er at måten man tar vare på sårbare mennesker, på vegne av fellesskapet, med skattebetalernes penger, det er taushetsbelagt – fordi det er en forretningshemmelighet.

De har tenkt å tjene penger på hvordan de tar var på folk. Det stopper ikke der. Arbeidsfolk som bryter taushetsreglene må betale en bot til selskapet på 100.000 kroner. Dette er Norge i dag, folkens. Nå vil noen si: Aleris-saken er i domstolen, la nå dem få felle sin dom. Ja, det er klart. De får ta stilling til de rettslige spørsmålene. Men vi skal ta stilling til politikken i dette. Og dette er ikke et arbeidsliv vi vil ha. Dette går vi til valg på: Arbeidsfolk må kunne varsle om prosedyrer uten å bli trua med bot. Det må være åpenhet om hvordan sårbare mennesker blir tatt vare på. Og når vi kan, så skal vi tilby velferdstjenestene selv – ikke sette det ut til kommersielle aktører. Vi vil ha felles velferd på felles hender. De som jobber med velferd må få tilbud om faste, hele stillinger. 

Randi Eek Thorsen som er ordførerkandidaten vår i Gran står frem og sier at hennes mål er at hun skal bli ordfører i en heltidskommune. Det er veldig bra!

Helene Sagabråten ordførerkandidaten vår i vakre Hemsedal er klar på det samme: Heltidsarbeid er vår viktigste jobb. Ingrid Aune i Malvik, er allerede i gang, sammen med mange andre. Dette er politiske valg. Vi har valgt side med arbeidsfolka. Flere kvinner i heltidsstilling betyr også bedre lønnsutvikling for kvinner generelt. I snitt tjener vi damer 87 prosent av det menn gjør. Dere veit, sånn det ser ut nå, er det over 100 år til vi får likelønn i Norge. Damer, vi har ikke tid til å vente på dét! Likestilling er ikke noe som kan vente. Hvis vi skal vente - da får vi ikke en rettferdig lønn før år 2126. Vi kommer til å være døde innen da! Hvis jeg får en datter – så vil først datteren, til datteren, til datteren min få oppleve likelønn når hun trer inn i arbeidslivet.

Skal liksom generasjoner av jenter gå og vente på likestilling?

Vi har ikke tid til å vente!

Så når Kjersti Stenseng og Mette Nord har reist rundt på en heltidsturné så har det handla om akkurat dette. Å vise at det går an, at det er viktig, at det betyr noe for folk. Dette er en av de viktigste sakene våre. Folk skal ha en rettferdig lønn. De skal ha en jobb å gå til. En jobb som gjør at de kan få lån i banken. Som gjør at damer er selvstendige. En jobb som gjør at folk kan stille krav på jobben, varsle på jobben sin, komme med idéer på jobben sin, være med på å utvikle jobben sin. Det gir trygghet og frihet. Det gir like muligheter. Og det gjør at vi kan ta alle folka våre i hele landet i bruk. 

Dette med å tenke forretninger/business i forbindelse med velferd. Det er ikke bra. I Stavanger finnes det et barnehjem som heter Josephines stiftelse. Der jobber Randi Dyvik. Daglig leder. Drivende dyktig dame. Hun forteller at det er tøffe tak å drive velferd uten å gjøre forretninger utav det. Hun sier: «Alt har fått konkurransepreg». Jeg vil understreke: Hun sier denne utviklinga har skjedd over mange år. Ikke over natta. Hun snakker om en trend. Samme type historier hører jeg fra andre som driver ideelt arbeid. At markedstenkning og konkurranse får for mye plass. At det blir lite samarbeid og fagfelleskap. Men det som er viktig folkens, er at dette kan vi gjøre noe med!

Vi kan lage nye regler lokalt på alt som har med velferd å gjøre: Vi kan løfte ideelle aktører opp, vi kan få markedstenkninga ned,og bidra til at vi får sterke fagfellesskap, som tenker løsninger og ikke bare konkurranse når de møter kollegene sine.

Det gjelder på eldreomsorg. Det gjelder for tilbudet til rusavhengige. Det gjelder for sårbare unger som trenger oppfølging. Vi velger side med de som ikke jager etter profitt, men som jakter på de beste løsningene for innbyggerne våre. Vi vil ha markedstenkninga ut av velferden vår.

Våre ordførere og folkevalgte lokalt er arbeidsgivere for tusenvis av folk. Vi går til valg på at det skal være ordna forhold over alt. At alle kommuner skal ha en plan for hvordan arbeidsfolka skal ivaretas, hvordan sosial dumping skal bekjempes, og hvordan neste generasjon skal få den opplæringen og læretida som de trenger. Alle vet jo at hvis vi skal få ting gjort, så må vi ha en plan. Flere av dere er allerede i gang.

Marianne Chesak i Rogaland for eksempel har stått på de siste fireårene for å sikre læreplass til alle. I dag er Rogaland det fylket som har flest lærekontrakter. Det er fordi Marianne har valgt side. Hun er ikke på lag med bortforklaringene. Ikke på lag med alle de som sier at dette med læreplasser er jo så vanskelig. Hun er på lag med neste generasjon arbeidsfolk, og hun gjør alt som er i hennes makt for at de skal få læreplasser, bli ferdig utdanna og bli arbeidstakere og skattebetalere. 

Jeg elsker skattebetalere. Jeg tror jeg elsker skattebetalere nesten like mye som Erna Solberg elsker makt. Men hva betyr egentlig makt, hvis man ikke bruker den til noe bra. Vi må bruke den lokale makta vi har til å redde klimaet. For første gang i verdenshistorien har en kommune valgt å ha et klimabudsjett. Det var da Raymond Johansen ble byrådsleder i Oslo. Dette er viktig. Klimabudsjettet viser de samla klimautslippene i kommunen. Poenget med det er at hvis vi skal få utslippene ned, så må vi vite hvor vi står i dag: Hvor er det mest utslipp? Hvor bør vi sette inn trykket?

Det gjør det lettere å bruke den makta vi har lokalt til å stille krav når vi kjøper inn varer, tjenester eller driver kommunen. Det har de gjort i Båtsfjord. Der er det Geir Knutsen som er ordføreren vår. Der bare skar han gjennom og sa: Her skal vi ha landstrøm for fiskeflåten. Det betyr at skip som ligger ved kai, ikke støyer og ikke forurenser, fordi båtene ikke trenger å gå på tomgang. Kaianlegget i Båtsfjord tar imot 2.000 store skip i året. Utslippskuttet når de får landstrøm tilsvarer mer enn 11.000 flyturer fra Oslo til New York hvert år. Nå får de elektrisitet fra land i stedet. Den får de fra et lokalt vindkraftverk. Det viser at du trenger ikke å være en stor kommune for å få til store ting. 

Et annet eksempel er Finnmark fylkeskommune – der har fylkestinget vedtatt at de vil ha en hydrogenbasert hurtigbåt mellom Vadsø og Kirkenes. Det er sånne vedtak som faktisk driver teknologiutvikling og skaper et marked.

Det Elon Musk har gjort for elbiler gjennom Tesla, det gjør nå Ragnhild Vassvik og Finnmark fylkesting for hurtigbåter med dette vedtaket. Det er mange politikere som sier at folk må bli mer bevisste forbrukere. At folk må ta klimavennlige valg. Vår oppgave er å gjøre det mulig for folk å ta klimavennlige valg. Det er jo ikke sånn at hvis man bor i Båtsfjord eller et annet sted i Finnmark, så er det mange klimavennlige alternativer til hvordan man kommer seg rundt omkring. Da er det mye bil og fly som gjelder – og det hjelper ikke å moralisere over det, eller å si at det er jammen lite klimavennlig.

For det er politikerne som må ta ansvar for at det er mulig å velge noe annet. 

Det er vi som må si: Vi vil ha el-ladepunkter og hydrogenferjer. 

Det er vi som må si: Vi vil ordne flere bussavganger. Dette ansvaret ligger hos oss.

Det handler også om rettferdighet. Det er ikke rettferdig å be folk med lite penger, eller som bor litt vanskelig til, å ta regninga for å bli mer et mer klimavennlig samfunn. Det må fellesskapet gjøre. Hvis ikke vi klarer å gjøre dette i fellesskap, så klarer vi det ikke i det hele tatt. Hvis noen skulle være i tvil: Kutt i klimautslipp er viktigere enn kutt i skatter.

Kamerater,

Alltid har det vært ressursene våre som har skapt vekst og verdier. Fisk, olje, gass, skog, vatn. Jeg kommer jo fra Bjørheimsbygd i Strand kommune. Jørpeland er nærmeste by. 

Vi trenger ikke bli veldig detaljerte her, men det er rettover fjellet fra der jeg er fra. En gang i tida var Jørpeland en veldig liten plass. Det bodde en håndfull mennesker der og drev hovedsakelig jordbruk. Det som skjedde, var at for 110 år siden oppdaget en kar at på Jørpeland var det milde vintre med isfri havn og en elv som kunne gi elektrisk kraft. Altså et utmerket sted å starte et stålverk.

Og slik ble det. Det gjorde at folketallet gikk tydelig opp. Det flytta folk fra andre deler av landet, og det kom svensker, tyskere og franskmenn til plassen. I dag bor det 7.000 mennesker på Jørpeland.Nå har Stålverket heima opplevd flere konkurser i ettertid. 

Det har kommet flere andre industriarbeidsplasser i kommunen, og det har alltid vært landbruk – Strand kommune er faktisk størst i landet på juletrær! Hvem bringer mest julestemning? Det er oss.

Jørpeland har endra seg mye de siste 100 årene.Men det byen vår viste er at hvis du bruker det du er best på, bygger på det, så ligger det masse muligheter i å skape arbeidsplasser. Det er det som skaper et lokalsamfunn. Det er det som skaper en by. Og til slutt er det dét som skaper et land. Derfor har jeg noen ganger lurt på hva høyreregjeringa egentlig vil med landet vårt. 

Hva vil de for Rogaland og Vestlandet? Vi har kompetanse fra over 50 år med olje- og gassindustri og vi har folk som kan gjøre kontinentalsokkelen vår til Europas CO2-lagringsplass, og ifølge Sintef få flere tusen nye arbeidsplasser til regionen vår og til landet. 

Og dere – den CO2en som vi klarer å lagre, den slipper ikke ut og gir klimaendringer. Hvor er planen fra Erna Solberg for å bruke disse mulighetene? Hva vil høyreregjeringa for Nord-Norge? Vet dere, at de siste årene har de nordlige områdene i flere land – både Canada, USA, Russland og Norge – alle hatt høyere vekst enn de de har hatt lenger sør i landene. Og fortsatt er potensialet stort: Ifølge Menon kan den kraftforedlende industrien i Nord kan mer enn dobles (PDF). Leverandørindustrien kan nesten firedobles. Verdiskapingen innen havbruk kan sjudobles.

Hvor er planen fra Erna Solberg om å bruke disse mulighetene? Hva vil høyreregjeringa for Innlandet? Innlandet har mye skog og er dønn sterke på bioindustri. Sintef anslår at Hedmark og Oppland kan klare å skape verdier for 20 milliarder kroner mer enn i dag.

Jeg spør igjen: Hvor er planen fra Erna Solberg? Og så kan vi fortsette for Sørlandet, for Østlandet, for Midt-Norge – hvor er planen for å ta hele landet i bruk? Jeg kan si dere dette: Med Jonas som statsministeren ville vi hatt den planen.

For å ta i bruk kontinentalsokkelen.For å utvikle industriene i Nord-Norge. For å satse på bioindustri. For å ta hele landet i bruk. Det er en tett og nær sammenheng mellom å ha det godt og å gjøre det godt. 

Det er jo det brød og roser handler om. Det gjelder ikke bare for de voksne. Det gjelder for ungene våre også. Et godt og enkelt skolemåltid til alle ungene våre. Det er et viktig vedtak fra landsmøtet. Noen steder er de i gang allerede. I Vega kommune for eksempel er det André Møller som styrer – og de har gratis lunsj til alle elevene. Dette tok vi opp på Stortinget allerede i fjor. Dette har vist seg å være en sak som skiller oss fra høyreregjeringa. Da Høyre sin talsperson skulle forklare hvorfor Høyre ikke vil bruke penger på dette så sa han, og nå siterer jeg: «Vi har en sterk matpakketradisjon i Norge, og 86 prosent av elevene i grunnskolen har med seg matpakke hjemmefra.»

Interessant... Så han hørte ikke at 14 prosent av elevene ikke har det? I et klasserom på 30 elever så betyr det at minst 4 av elevene ikke har matpakke. Det er ikke tilfeldig hvem de 4 er. Det er stort sette de samme 4 elevene hver gang. 

De får dårligere konsentrasjon. De trives dårligere. De lærere mindre. Og det går utover de andre i klassen. For det gjør noe med alle når noen ikke har det bra. Dette er ikke de andres barn. Dette er våre barn. Derfor går vi til valg på at alle barn skal ha like muligheter og at alle barn skal få et måltid på skolen hver dag. På samme måte er det et mål med gratis SFO for de yngste. Og da starter vi med 1. klassingene, slik at ingen må gå hjem alene bare fordi foreldrene ikke har råd.

Hvem vet, kanskje de som får skolemat kan få laks fra Lovund? Hva sier du, Bjørnar? Dere skal vite det at i dag – på en helt vanlig søndag i april – produserer familien Olaisen og Nova Sea 140 tonn laks i sjøen. Omregnet til mat er det 560.000 laksemiddager – bare i dag. Med laks og norgesmestre produserer de både økonomiske verdier og verdier som ikke kan måles i penger. Brød og roser. Det er dét dette valget handler om. Her er dere i salen ekstra viktige nå. Lokalpolitikere, ordførere, nye kandidater: Dere bygger en demning mot høyreregjeringas politikk.

Siv Jensen sa det rett ut da det ble flertallsregjering, og KrF gikk inn: «Nå vil ikke Stortinget stanse Fremskrittspartiet lenger». Det har hun rett i. Det er ikke mulig å få flertall for forslag på Stortinget lenger. Høyreregjeringa blir enig på bakrommet om hvordan de skal «anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet», eller hvordan de vil skape «generelt like konkurransevilkår for private og offentlige velferdstilbydere», og de vil fortsette å være enige på bakrommet om at de vil opprettholde adgangen til midlertidige ansettelser. 

Det eneste som står mellom vanlige folk og høyrekreftene nå: Det er dere. Det er dere som kan sikre faste, hele stillinger. Stille krav lokalt som bekjemper sosial dumping. Innføre et enkelt skolemåltid. Få ned klimautslippene. Bidra til at flere arbeidsplasser blir skapt over hele landet. Det er derfor lokalvalget i høst er så viktig. På grunn av de folka vi er til for, på grunn av den forskjellen vi kan gjøre for dem.

Jeg skal gå inn for landing. Det er tross alt bare 223 200 minutter til 9. september og vi kan ikke stå her og prate. Vi skal ut og møte folk. Vi skal snakke om fellesskap. Om rettferdig fordeling. Om å ha en jobb å gå til og ordna arbeidsforhold. Om at felles velferd skal være felles hender. 

At alle barn er våre barn.

Vi skal ta hele landet i bruk. Enten det er Lovund, eller Jørpeland, ei bygd eller en by, i nord eller sør. Vi skal ut og slåss for helt vanlige folk og deres liv.

For arbeidsfolka i Traftec som er i streik.

For Espen som var innleid og fikk fyken.

For Amal som ville ha en god utdanning.

For alle arbeidsfolk som trenger at noen er på parti med dem. 

De skal vi vise at vi er et godt, gammeldags arbeiderparti.