Jonas Gahr Støres tale på ekstraordinært landsstyremøte 29. januar 2018

Kjære landsstyre,

Likestillingens historie i Norge og Arbeiderpartiets historie er to grener på samme tre.

Kampen for kvinners stemmerett.

Kampen for selvbestemt abort.

Likestillingsloven.

Gros kvinneregjering.

Pappaperm.

Full barnehagedekning.

Listen er lang.

En pågående kamp for frihet, for likestilling og mot maktmisbruk.

En kamp som aldri tar slutt.

Her er en rød tråd: Mange av disse kampene ble vunnet ved at mennesker som kjempet for sin frihet, fant sammen.

Hver for seg var arbeidsfolk maktesløse.

De ble offer for vilkårlighet. For maktmisbruk.

Sammen ble de en samfunnskraft for endring – for trygt arbeid, for skolegang til alle, for likestilling, for frie, gode liv.

Det er jo kjernen i arbeiderbevegelsens historie. Før. Nå. Og fremover.

Nå skrives et nytt kapittel i likestillingens og frihetens store historiebok.

I vår historie.

Jeg snakker om MeToo.

Vi ser det igjen.

Enkeltmennesker står frem, samler seg og går foran. Sterke kvinner som viser vilje og viser mot.

Og så endres samfunnet fordi kvinnene som varsler ser hverandre, finner sammen, står sammen, tør enda mer sammen. Terskelen for å si fra senkes. Da hører vi fra flere. Og samfunnet endres.

Vi ser dem og står sammen med dem. 

Det er et før og etter Metoo. Nå skal vi vise at vi står på rett side av den historien.

Varslersakene vi har behandlet i Arbeiderpartiet siden midten av desember har vært vonde.

For de kvinnene som har varslet, har det vært vondt lenge.

Det vil gjøre vondt i fortsettelsen også.

Det har gjort vondt for de det er varslet mot, blant dem Trond og hans familie.

Det har vært krevende for partiet, med sterke følelser og uro blant mange av våre folk. 

Og vi som har mottatt varsler, har også blitt preget.

Vi har spurt oss selv: Hvorfor har vi ikke stilt flere spørsmål før?

Gode venner,

Det var på denne bakgrunn vi innkalte til et ekstraordinært sentralstyremøte 2. januar – og til ekstraordinært landsstyremøte i dag.

Når tidene er så krevende er det godt å komme sammen. Dele og bryne våre meninger. Finne sammen.

Kjersti og partikontoret behandler varslesaker i partiet. De gjør det godt og stødig.

Da det kom varsler mot en nestleder gikk jeg inn i behandlingen.  Det måtte være slik. Sentralstyret ga meg ansvaret for å behandle og avslutte sakene. Det ansvaret har jeg tatt, med god hjelp av Kjersti.

Vi har løpende delt fremdriften i vårt arbeid med sentralstyret. Det er avgjørende at de er kjent med prosessen, at den var ryddig, rettferdig og etterrettelig.

I spørsmålet om tilliten til Trond som nestleder, kjenner dere min konklusjon.

Og dere kjenner Tronds beslutning om å trekke seg som nestleder.

Det var en riktig og nødvendig beslutning.

Vi som parti må reagere når det skjer brudd på vårt regelverk mot seksuell trakassering.

Våre ledere skal være forbilder for våre medlemmer, fanebærere for våre verdier.

Håndteringen har vært rettferdig og etterrettelig.

Jeg er trygg på at den vil tåle historiens kritiske lys.

Trond har i to møter fått komme med sin versjon til de enkelte varslersakene.

Han har fått over tre uker nå i januar til å komme med ytterligere informasjon skriftlig.

Og hans advokater har fått all informasjon om sakene – også den informasjonen som er kommet frem etter våre møter med Trond 21. desember og 1. januar.

Det er tilstrekkelig til å si at prosessen har vært rettferdig.

Å vente enda lenger ville bare skadet partiet.

Det ville forlenget en vanskelig situasjon for varslerne som har ventet på tilbakemelding fra oss på sin sak.  

Og jeg er trygg på at konklusjonene ville blitt de samme – selv om vi hadde ventet.

Sakene var nå godt opplyst. Ikke for å påvise lovbrudd. Det er domstolenes oppgave om en varsler velger å politianmelde, ikke vår.

Vår oppgave, ledelsens oppgave er å påse at våre interne regler etterleves. Til det var disse sakene godt opplyst, godt nok for at vi som organisasjon kan si:  

Vårt regelverk om seksuell trakassering er brutt.

Da må vi som parti reagere. 

Varslerne må få en tilbakemelding.

Den det varsles mot må få en reaksjon og en avklaring.

For at vi skal kunne gå videre.

Så skal jeg være ærlig å si at dette også har vært en prøve for vårt parti.

For samholdet.

En prøve for det sterke fellesskapet vi har.

For vi er på vårt beste i dette partiet når mangfoldet internt er stort og samholdet internt er sterkt.

Begge deler definerer oss og begge deler er like viktig.

Mangfoldet stort og samholdet sterkt.

Vi har bredden i fagbevegelsen representert i partiet – som i spennet mellom Fellesforbundet og Fagforbundet.

Det er vår styrke.

Vi styrer de tre største byene i Norge og 39 av de 100 minste kommunene.

Det er vår styrke.

Vi rommer kvinner og menn, unge og gamle, arbeidere og middelklasse.

Beste østkant og oss på beste vestkant.

Også det er en styrke.

Det unike ved oss er dette store mangfoldet.

Det er det som gjør oss i stand til virkelig å endre samfunnet i stort.

Det er det som sikrer oppslutning om endringer ingen andre partier kan bære.

Som ved solidaritetsalternativet på 1990-tallet som fikk veksten opp og ledigheten ned.

Som ved pensjonsreformen på 2000-tallet som skapte trygghet for pensjonene våre for framtida.

Men i motgangstider, som nå, kan det være krevende å holde på samholdet i dette mangfoldige laget vårt.

Den oppgaven vi som parti står overfor vil derfor handle mye om å holde hele denne brede bevegelsen vår sterk, vital – og samlet.

Det ligger tungt på oss i partiledelsen: På Hadia, på Kjersti, på meg.

Min oppfordring til dere er: Bryt meninger. Vær uenige.

De beste løsningene kommer når våre meninger brytes mot hverandre.

Her i salen. På Utøya. På landsmøte. Rundt om i kommunepartiene.

Takhøyden for politisk uenighet skal være stor.

Ja, jeg vil si, takhøyden bør bli enda større i vårt parti.

Men husk at vårt fremste adelsmerke er at vi er en mangfoldig familie som holder sammen.

Lekkasjer tjener ingen hensikt annet enn å skape usikkerhet og splittelse.

Solospill og egne agendaer svekker oss alle.

Jeg håper – tror – jeg har dere med meg når jeg sier:

Dette landsstyremøte markerer at det er tid for å slutte rekkene.

At det nå er tid for å finne sammen og holde sammen.

Tid for igjen være på vårt beste i Arbeiderpartiet. 

Det skal og må vi klare.

For jeg er rørt og takknemlig for hvordan dere der ute i partiorganisasjonen har stått stødig i denne perioden.

Jeg vet det vi har gått igjennom, har vært vanskelig å se på.

Jeg vet det har vært tøft for flere.

Men dere har vært lojale mot håndteringen Kjersti og jeg har hatt ansvaret for.

Dere har ikke gått til media.

Dere har gitt tilbakemeldinger til oss direkte.

Og mange har gitt støtte. Sendt meldinger.

Til meg.

Men også til Trond, som skal komme tilbake til Stortinget og bli en av del gruppa der. En av oss 49 som har så mye vi skal gjøre og der alle trengs, også han.

La meg få gjenta: Tapt tillit kan vinnes tilbake. Vi er kamerater også etter nedtur.

Det er mitt menneskesyn. Vårt menneskesyn.

Igjen den røde tråden: Vi er på vårt beste når vi jobber sammen, når vi får frihet gjennom sterke fellesskap.

Og noe av det vi skal gjøre sammen fremover er å følge opp MeToo.

I vår politikk. I vår organisasjon.

MeToo handler om at noen bruker sin maktposisjon til å begrense andres frihet.

Mønsteret er til å kjenne igjen: Mennesker som setter seg over andre, bruker sin makt, sårer dem, krenker dem, trår over deres grenser. Tar fra mennesker frihet.

Vårt samfunnsoppdrag – Arbeiderpartiets oppdrag – er å kjempe imot akkurat det!

Det ligger i vårt DNA.

Det er mitt viktigste budskap til dere i dag.

Likestillingspartiet Arbeiderpartiet skal være kompromissløse i innsatsen mot alle former for trakassering, i partisammenhenger og i samfunnet.

Vi skal alltid reagere når makt misbrukes.  

Vi skal alltid ta den svakestes parti.

Vi kommer ikke unna med å si at vi ikke visste.

Ikke husket. Ikke ble informert. Ikke ville vite.  

For oss er kampen mot trakassering, en kamp for frihet, for trygghet og for likestilling.

Vi har allerede trukket noen konsekvenser av det vi har erfart de siste ukene.  

Men vi begynner ikke med blanke ark.

AUF har arbeidet målrettet mot trakassering i mange år. Ja, de har vist vei, her som på andre områder.

Kuttet ut alkohol på sine arrangementer. Jobbet med holdninger.

Og vi i partiet har hatt retningslinjer på plass siden 2001. De aller, aller fleste vet hvor grensene går og oppfører seg som de skal.

Men det er ikke nok. 

Partikontoret utarbeider nå debatthefter om roller, makt og seksuell oppmerksomhet som skal diskuteres bredt i partiet. 

Alkohol på sentrale partiarrangementer bør vi betale for selv, som her ved middagen i kveld.

Den erfarne juristen og vår partifelle Pål Lønseth leder en gruppe for å se på om regler og prosedyrer bør styrkes.

De er godt i gang allerede og sikter mot å rapportere tilbake til landsstyret på møte 13.-14. mars.

Men vi er ikke i mål med det.

MeToo er del av en bredere likestillingsagenda – i hvert fall vil det være det for oss.

MeToo er en del av en bredere agenda som handler om hvordan vi som samfunn og parti legger til rette for at kvinner og menn kan være aktive i politikken på like vilkår.

«På like vilkår».

Er vi der?

Mitt svar er nei. Vi har fortsatt en jobb å gjøre.

I samfunnet. I Arbeiderpartiet.

Se på ordførerne våre.

I 2011 var hver femte ordfører fra Arbeiderpartiet en kvinne.

I 2015 var andelen økt. Da var mer enn hver tredje av våre ordførere kvinne.

Vi klarte å øke antallet så mye fra ett valg til et annet, fordi vi jobbet for det.

Satte mål. Tilbød kvinner kurs og støtte. Fulgte opp.

Nå er utfordringen å få mange av våre kvinnelige ordførere til å ta gjenvalg.

Også det krever at vi jobber for det.

For kjære landsstyre,

Politikken er fortsatt mannsdominert.

Det er fortsatt mer krevende å være kvinne og politiker enn mann og politiker.

Kvinnelige politikere utsettes oftere for baksnakkelser.

Utsettes oftere for ryktespredning.

For hersketeknikker.

Og vi vet at kvinner og menn med makt oppfattes ulikt.

Menn som «slår i bordet» oppfattes lett som handlekraftige.

Kvinner som «slår i bordet» oppfattes lett som styrt av følelsene sine.

Slikt synes ofte ikke. 

Det er tause forventninger som kvinner møter.

Usynlige strukturer som holder kvinner igjen.

Usynlige strukturer, men de finnes. De virker.

Altfor ofte må kvinner som utsettes for dette tie. For å ikke fremstå som svake.

Metoo endrer også dette.

Det er vår jobb å bidra til at det kan bli et før og etter, også her.

At det å si ifra, også om det som ikke synes, blir lettere.

En viktig del av vårt oppdrag som likestillingsparti, må være å utfordre også de barrierene som ikke synes, men som virker likevel.

Når vi nå vender blikket mot kommune- og fylkestingsvalget, er derfor en av våre viktigste oppgaver som parti dette:

Sørge for at mange av de dyktige kvinnene vi har i vårt parti, stiller til gjenvalg.

Til dem vil jeg si:

Vi kan ikke kreve at dere stiller på nytt.

Hver av dere må gjøre opp eget regnskap. Ville satse på ny.

Jeg skjønner, jeg ser og jeg hører at det kan være tøft. Tøffere for dere.

Men jeg ber dere: Hjelp oss å se det vi så lett overser.

Hjelp oss å se det dere som kvinnelige politikere opplever som barrierer – synlige og usynlige – i deres egen hverdag.

Sett ord på det for oss.

Still krav til oss.

Gi oss anledning til å danne en flokk. Da står vi sterkere.  

For i den flokken må også vi menn være med.

Vi som menn må kjenne på det alvoret: At kvinnene i politikken opplever at det fortsatt er tyngre å være kvinne og politiker enn mann og politiker.

«På like vilkår».

Det er vårt mål.

Er vi der?

Ikke enda.

Vi har fortsatt en jobb å gjøre.

Kampen for frihet for både kvinner og menn, kampen mot maktmisbruk, minner oss om hvem vi er.

Om hvem vi er til for.

Om hva vi står for i Arbeiderpartiet.

Om at frihetskampene står i vår tid.

Vi skal være de første til si ifra når makt misbrukes i vårt samfunn.

Og vi skal gå sammen med dem som trenger vår støtte, støtte dem, slik at de blir mange.

For arbeiderbevegelsen er Metoo en frihetskamp – i kjernen av vårt oppdrag.

Like vilkår for kvinner og menn er for oss en frihetskamp – i kjernen av vårt oppdrag.

Og det finnes flere.

Flere områder i Norge i dag hvor modige enkeltmennesker trenger samfunnets støtte, vår støtte, i kampen for sin frihet og verdighet.  

La meg gi dere to eksempler.

For et par uker siden besøkte jeg Furuset i Groruddalen for å møte jenter med minoritetsbakgrunn.

De fortalte sterke historier om hvordan press og forventninger fra familie og slekt frarøver dem friheten til å gifte seg med den de elsker.

Også det er maktmisbruk. Frihetsberøvelse.

Mange av de unge jentene har norske kjærester – gutter de har blitt forelsket i.

Men når tiden er moden er det likevel foreldrene som plukker ut ektefelle til dem.  

Nå gjør modige jenter opprør mot dette presset.

Det Laial Ayoub, og flere av de andre jentene jeg møtte krever, er en frihet som jeg tok som selvsagt da jeg var ung.

Som mine tre gutter tar som en selvfølge i dag.

For meg gjorde det spesielt sterkt inntrykk hvor mye disse jentene faktisk risikerer.

Hvor mye de setter på spill for en frihet vi tar som en selvfølge.

Og la det være sagt: Det er ikke bare jenter som utsettes for dette presset.

Mange gutter med minoritetsbakgrunn opplever det samme.

Også denne frihetskampen, som disse guttene og jentene på Furuset og andre steder kjemper, går til kjernen i vårt oppdrag – frihet og trygghet for alle.

Derfor fortjener de vår støtte i sin kamp.

Derfor fremmer nå Arbeiderpartiet i Stortinget flere nye forslag for å bekjempe sosial kontroll.

Det skal ikke være tvil:

Arrangerte ekteskap som kommer i stand etter psykisk press og sterke forventninger, skal regnes som tvangsekteskap.

De skamløse, som Laial, er ikke mange, men de representerer mange.

Og gjennom å gå sammen – med sitt mot og sin handlekraft – ble de flere, en flokk, et fellesskap som ga hverandre styrke – så de nå gjør en forskjell.

Nettopp da skal vi være der – på deres side.

Stille opp med tiltak og strengere regler. Støtte dem. Stå sammen med dem.

La meg gi ett, annet eksempel fra Norge i dag på at frihet begrenses der maktforskjellene er for store. 

Arbeidslivet.

Det var jo her vår bevegelse begynte – med å organisere arbeidsfolk til en bevegelse som ikke godtok at noen brukte makt til å begrense deres frihet.

Det er dessverre ikke bare historie. Det er i høyeste grad også nåtid.

I deler av arbeidslivet ser vi i dag at faste ansettelser fortrenges av innleie og løsarbeiderkontrakter.

Fri Fagbevegelse dokumenterte nylig ut at nesten 60 prosent av ledige stillinger innen bygg- og anleggsbransjen i fjor kom fra bemanningsbransjen.

60 prosent!

Innleie og vikarer har i deler av arbeidslivet gått fra et akseptabelt supplement til en ny og helt uakseptabel normal.

Flere står med mobilen i hånda.

Mange av dem er ikke organisert.

Flere tør ikke organisere seg. 

Vi er i Norge i 2018 – slik vil vi ikke ha det her hos oss!

Vi foreslo i fjor i Stortinget 30 forslag for å bekjempe denne utviklingen.

Forslagene ble stemt ned.

Hva er den nye Regjeringens svar?

I regjeringserklæringen står at Regjeringen vil legge til rette for det organiserte arbeidslivet.

Samtidig står det blått på hvitt: Det uorganiserte arbeidslivet skal – sitat – «anerkjennes».

Men dere: de skal altså bekjempe noe de anerkjenner! Det står ikke til troende.

I tillegg skal fagforeningsfradraget kuttes enda mer.

I 2021 vil det være på samme nivå som i 2013.

Det betyr tydelige kutt. Det er en målrettet uthuling av det organiserte arbeidslivet i Norge.

Det er en politikk som springer ut av et helt annet samfunnssyn enn vårt. Negativt for folk på jobb.

Negativt for omstilling til ny teknologi.

Negativt for folks frihet.

Slik vil ikke vi ha det i Norge.

Dette blir en hovedsak for partiet i årene som kommer.

For Hadia og fraksjonen i Stortingsgruppa.

For dere ute i kommunene som kan bruke kommunal makt til å gjøre en stor forskjell.

Denne frihetskampen kjenner vi igjen, dere.

Nå må den kjempes på nytt.

Vi skal ta den kampen!

Gode venner,

2017 ble et tøft år for Arbeiderpartiet.

Vi tapte valget.

Vi skal, og må, komme sterkere tilbake.

Og vi er i gang.

I Stortinget, med dyktige stortingsrepresentanter som har jobbet jevnt og trutt.   

Vi fremmer forslag og vi samler nye flertall i viktige saker for de 800.000 som stemte på oss: 14 ukers pappaperm.

Ny behandling for oktober-barna.

Og mer skal det bli.

Nye arbeidsgrupper er i gang med å utvikle ny politikk.

For trygt arbeid, Arild.

For en moderne distriktspolitikk, Cecilie.

For en migrasjonspolitikk, som er streng, rettferdig og human og som vi fronter med selvtillit, Masud.

For nå kommer snart neste valg.

Nå kan vi igjen si: Neste år er det valg!

Alt vi gjør fremover skal bygge opp til det - 2019.

Jeg kjenner at jeg begynner å glede meg.

Gleder meg til å snu dette, vise styrken i våre verdier, kraften i vårt parti på sitt beste.

For tro meg, vinne valg – det skal Arbeiderpartiet gjøre igjen!

For husk, de aller fleste av de velgerne som ikke stemte på oss nå, men som har stemt på oss før, de gikk ikke til andre partier.

De gikk til gjerdet.

De satte seg i sofaen.

De kan vinnes tilbake.

Vår oppgave å få dem ned fra gjerdet, opp fra sofaen.

Vi skal bli bedre til å snakke om politikken vår. Utvikle politikken vår. Vise velgerne at politikken vår fortsatt kan engasjere – og forandre Norge – tett på folk, i saker de kjenner igjen, drevet av verdier som gir dem trygghet.

Det er mulig, dere!

Helt til slutt vil jeg tilbake til utgangspunktet for dette ekstraordinære landsstyremøte.

Jeg vil slutte med å si takk.

Takk si til de som har varslet om seksuell trakassering.

Jeg vet at det har kostet for dere.

Jeg vet at det har krevd mot.

Jeg har sett sårbarheten dere som kvinner har følt, jeg har hørt historiene.

Og jeg vet at mange av dere har følt skam.

Av alt som har gjort inntrykk på meg de siste ukene, er det noe av det sterkeste.

Det dere har fortalt om skammen som kommer etter hendelsen.

Skam over at det var akkurat deg som ble utsatt for upassende seksuell oppmerksomhet eller for trakassering.

Og med skammen, spørsmålene etterpå: Hva er de med meg som gjorde at dette kunne skje?

Jeg tror vi menn må jobbe hardt med oss selv for å forstå dette.  

For mange av oss er denne skamfølelsen fremmed. Ukjent.

Men det er en skam som stikker dypt, som kan vare lenge, og som kan gjøre svært vondt.

Det dere har fortalt meg har i hvert fall forandret meg. 

Og vit at med deres mot er dere med på å forandre vårt parti til det bedre.

Forandre Norge til det bedre.

Jeg vil derfor få gjenta: Vi tror på dere.

Og vi skylder dere en stor takk for at dere våget å fortelle oss om hva dere har opplevd.

Jeg sa i min landsmøtetale at vi som parti skal ha mot til å fortsette kampen for likestilling.

Den kampen er ikke over.

Ikke i det norske Arbeiderpartiet.

Ikke i det norske samfunnet.

Det er en kamp vi skal ta.

Det er et mot vi skal vise.

Det er mitt løfte til dere.

Takk for oppmerksomheten.