Du står ikke alene - Jonas Gahr Støres landsstyretale

30. mars 2020

Kjære alle sammen.   

Vi holder landsstyremøte midt i en global pandemi.

En hel verden holder pusten.

Fra dag til dag, fra land til land, følger vi dødstall som stiger og smitte som sprer seg.

Jeg vet nordmenn føler større utrygghet nå enn kanskje noen gang før i livet.

Mange spørsmål står uten svar.

Vil noen av mine nærmeste bli alvorlig syke?

Står jeg uten arbeid, også når krisen er over?

*

Vi ser nå hvor sårbare vi er.

Vi ser hvor urettferdig livet kan være.

Men vi ser også hvor sterke vi er i Norge.

Vi har velferdsstaten.

Vi har parter i arbeidslivet som tar ansvar.

Vi har penger på bok.

Men aller viktigst: Vi har fellesskapet.

Vi har vår evne til å stille opp for andre.

Vi har hverandre.

*

Noe av det mest rørende for meg de siste dagene har vært samtaler – på video – med folk fra alle deler av landet som stiller opp for andre.  

Som Bente, som er deltidsansatt og tillitsvalgt på Lindex i Stjørdal.

Nå er hun permittert. En lav lønn er blitt enda mindre.

Og likevel sier hun, uten å nøle, at «selvfølgelig, alle må stille opp og vise dugnadsånd».

Eller Torill på Renaa restaurant i Stavanger.

Midt i bekymringene for om bedriften overlever, jobber hun iherdig for å holde lærlingene i aktivitet, slik at de ikke «faller ut», som hun sa.

Eller Marius ved sykehuset i Østfold.

Ambulansesjåfør og en av mange i vår felles helsetjeneste som jobber lange dager – og netter – i en ekstraordinær situasjon.

*

Vi vil trenge hverandre mye i tiden som kommer.

Mitt viktigste budskap i dag er derfor at fellesskap og rettferdighet må finnes igjen i alt – i alt – vi gjør i disse tunge dagene.

Vi må gi trygghet som best vi kan i en utrygg tid.

Til hun som nå er redd for at bestemor blir smittet og ikke får hjelp, fordi kapasiteten på sykehusene kanskje allerede neste uke er sprengt.

Til han som nå er permittert på Bentler på Raufoss, og som nettopp har fått barn og kjøpt bolig, og nå er redd for fremtiden.

Til alle som er bekymret eller redde, må vår beskjed være:

Du står ikke alene.

Du skal ikke stå alene i tiden som kommer.

I det ligger håpet for meg. Der ligger tryggheten for hver av oss.

I det sterke fellesskapet vi har.

*

At ingen skal stå alene, det vil kreve mye av oss.  

For denne krisen treffer et Norge, der forskjellene har økt de siste årene.

Og krisen gjør vondt verre for mange.

Mange av dem som allerede sliter med å få endene til å møtes i Norge i dag – servitører, kulturarbeidere, lærlinger, butikkansatte, taxisjåfører – det er de som nå står i fare for å bli varig arbeidsledige.

Og mange av dem som trenger velferdsstaten – fellesskapet – mest, har nå blitt overlatt til seg selv.

Barn som lever i hjem med rus, vold eller psykiske utfordringer.  

Eldre som var ensomme før, og som er helt alene nå.

Kronikere og andre med sykdommer som ikke er akutte, og som derfor er satt på vent.

På så mange måter rammer korona-krisen skjevt og truer med å gjøre Norge til et mer urettferdig samfunn.

Det må vi gjøre alt vi kan for å forhindre!

*

På Stortinget og i våre kommuner gjør Arbeiderpartiet det vi kan for at folk ikke skal gå alene gjennom krisen.

I kommunene står ordførere og medarbeiderne deres på, for å hindre smitte, passe på våre eldre og hjelpe sårbare barn i utrygge hjem.

På Stortinget jobber vi hardt for å gi folk som er rammet av krisen, trygghet som best vi kan i en veldig krevende tid.

Mye av det som har kommet til Stortinget har blitt bedre etter behandling i Stortinget.

Mye av politikken har blitt mer rettferdig.  

Vi klarte å gjøre dagpengeordningen mer rettferdig den første hektiske helgen.

De med minst fikk mer i dagpenger.  

Og det ble flertall for å sikre inntektene til selvstendig næringsdrivende og frilansere som frisører, taxisjåfører og kulturarbeidere.

Også de som driver for seg selv, og fikk inntektene sine revet bort over natta, trengte fellesskapets hjelp og fikk det.  

Dette lover jeg: Vi skal gjøre alt vi kan fra Stortinget fremover, for at vi som fellesskap stiller opp for vanlige folk, og at ingen av dere som rammes hardt av denne krisa, skal stå alene.

Det er mitt viktigste budskap i dag.

*

Å stille opp for hverandre, gjør vi ikke bare gjennom krisepakker og vedtak i Stortinget.

Å stille opp for hverandre, det er et ansvar som ligger på alle i vårt lille land.

Jeg opplever at mange tar det ansvaret nå.

I helsetjenesten, der de ansatte står på – med fare for selv å bli smittet.  

I næringslivet, der ledelsen i bedriftene og de tillitsvalgte jobber tett sammen for å holde hjulene i gang.  

I de tusen hjem, der mange familier prøver å sjonglere hjemmekontor og hjemmeundervisning uten det normale livets pauser og pustehull.

*

Min oppfordring er at vi med de sterkeste skuldrene, tar et ekstra ansvar nå.

At vi som kan bidra mest, gjør det – slik at vanlige folk og familier ikke blir sittende igjen med den største regningen for krisen vi nå står i.

Det betyr at bedrifter som får støtte fra fellesskapet, må gi avkall på utbytter og bonuser i år.

Bedrifter som kan satse på opplæring og kompetansetiltak fremfor permittering og ledighet, gjør det!

Bankene må sette ned renta raskt.  

Lokomotivene i norsk næringsliv må holde i gang prosjekter og investeringer så lenge de bare kan, slik at vi holder folk i arbeid.

Utleiere må gi små bedriftseiere utsettelse på husleie.

Og så håper jeg hver og en av oss tenker på om det er en nabo som trenger varer satt på trappa, eller et barn i nabolaget som trenger en ekstra voksen i sitt liv.

*

Jeg vet at mange også har spørsmål om de svært strenge tiltakene for å stanse smitten.

Det forstår jeg.

Vi må legge til grunn at regjeringen bygger tiltakene på faglige råd fra helsemyndighetene, og på solide vurderinger av fordeler og ulemper - for folk, for arbeidsplasser og for samfunnet.

Men når helserådene er gitt, så må de følges.  

Det kommer en tid for å grundig vurdere alle tiltakene og spørre om Norge var godt nok forberedt på en pandemi.

Mange har spørsmål om hvordan vi havnet i en situasjon der det mangler plasthansker, reagensglass, munnbind, respiratorer i vår felles helsetjeneste, i møte med en kjent trussel: en ny, smittsom sykdom.

Spørsmål om hvorfor vi kom så sent i gang med tiltak for å begrense smitten mange tok med seg hjem fra vinterferie i Nord-Italia og Østerrike.  

Spørsmål om vurderingene av de samfunnsmessige kostnadene ved enkelte av de mest inngripende tiltakene.

Men dere, det er en tid for alt.

For Arbeiderpartiet er det viktigste nå, at vi i våre kommuner lever etter løftet om at ingen skal stå alene.

Det viktigste nå, er at vi i Stortinget søker flertall for å gjøre krisepakkene rettferdige, strekke ut ei hånd – eller to – til de som rammes, og at vi bruker kraftig nok lut for å redde arbeidsplasser.

Det viktigste nå, er at vi gjør jobben som opposisjon og følger veldig nøye med på det regjeringen gjør i helsetjenesten.

De må snu alle steiner for å skaffe mer smittevern- og testutstyr i sykehusene.

De må sørge for at fastlegene kan fortsette å gjøre sin uvurderlige jobb, særlig nå.

Og regjeringen må sørge for at de ansatte ikke sliter seg helt ut.

Til dere som er ledere i helsetjenesten og i sykehusene nå, vil jeg si:

Husk at det er en maraton helsetjenesten og de ansatte nå har lagt ut på, ikke en sprint.

*

Det vil komme en tid for å granske og se oss tilbake.

Og, snart, veldig snart, en tid for å se lenger frem enn til neste krisepakke.

Nedstegningen av Norge måtte skje akutt, men gjenåpningen av landet vårt må det være en plan for.

For å få Norge på beina igjen trenger vi mer fellesskap og en politikk for et mer rettferdig Norge.

Og dere, så skal vi vise solidaritet med verdens fattige, som alltid rammes hardest av kriser som denne.

Ja, vi lever i en tid der vi trenger sosialdemokratiske verdier og løsninger.

*

Norge har vært satt på prøve før.

Terroren 22. juli.

Finanskrisen.

Bankkrisen og solidaritetsalternativet.

Og okkupasjonsårene under krigen, som de eldste blant oss husker.

Ut av våre kriser, kommer ofte en tid for sterke fellesskapsløsninger.

Etter kriser står det store oppgaver igjen som må løses.

Og som bare kan løses i fellesskap.

I kriser, og etter kriser, trenger vi hverandre mer enn noen gang.

*

Nå er det mange som ser verdien av den norske modellen og sterke fellesskap.

Som ser verdien av trepartssamarbeidet og et organisert arbeidsliv.

Som ser verdien av en sterk, offentlig velferdsstat.

Derfor sier jeg til alle dere som er sosialdemokrater – litt eller mye, i hjerte eller av fornuft - eller begge deler:

La oss gjøre fellesskapet vårt enda sterkere – forsvare den samfunnsmodellen som nå blir satt på prøve, og som nå leverer.

*

Dere,

Vi trenger en gjenreisningsplan for norsk økonomi.

Nå er over 300.000 nordmenn permitterte og arbeidsledige.

Det kan bli flere – og vi vet at ledighet går fort opp og langsomt ned.

Derfor blir arbeid til alle igjen jobb nummer én.

Også den jobben skal fellesskapet gjøre; bedriftene, partene, stat og kommune – sammen.

Da trenger vi en stat som er aktiv og partier som tror på en aktiv stat.

Vi trenger motkonjunkturpolitikk for å få folk i arbeid i hele landet.

En politikk for å få folk i jobb innen varehandelen, olja, industrien, landbruket og mer til.

En politikk for nye ideer og eksport av klimaløsninger verden trenger.

En politikk for å bygge kompetanse, bygge infrastruktur og en vilje til å gjennomføre store prosjekter raskt, for eksempel innen havvind, hydrogen og karbonfangst- og lagring.

Og vi trenger politikere som samarbeider med fagbevegelsen og anerkjenner det organiserte arbeidslivet, i krise og til hverdags.  

*

Så arbeid til alle er jobb nummer én for Arbeiderpartiet.

Men like viktig er velferdsstaten.

Vi trenger en enda sterkere, offentlig velferdsstat som er der uansett hvor du bor eller hvor god råd du har.

Det skal Arbeiderpartiet kjempe for!

Mange familier og barn i utrygge hjem har hatt det tøft i denne tiden, og kommer til å trenge hjelp.

Operasjoner er utsatt.

Behandling skjøvet ut i tid.

Vi må produsere mer legemidler selv, kanskje også vaksiner.

Og vi må sørge for at vi er mye, mye bedre stilt neste gang en krise, en pandemi, rammer oss.

Skal vi klare det, må vi kjempe mot at kutt, sentralisering og privatisering uthuler fellesskapet, uthuler velferdsstaten.

*

Kjære alle sammen.

Vi ser nå hvor sårbare vi er.

Vi ser hvor urettferdig livet kan være.

Men dere, det kan også vokse noe godt ut av denne vonde tiden.

Det finnes håp.

Vi skal stille opp for hverandre i familien og i samfunnet,

Vi kan velge å søke rettferdighet i alt vi gjør, i hver pust vi tar

…og da, da har vi brukt noe av det aller beste som bor i oss:

Vår evne til å stille opp for andre.

Alle må bidra.

De som har de sterkeste skuldrene, må bære tyngst.

Det er rettferdig.

Og husk at de aller sterkeste skuldrene, de er det fellesskapet som har.

I det ligger håpet for meg. Der ligger tryggheten for hver av oss.

I det sterke fellesskapet vi har.

Du står ikke alene.

Takk for oppmerksomheten!