Hva er forskjellen på Arbeiderpartiet og MDG?

Dette skiller oss fra MDG i klimapolitikken

• En realistisk klimapolitikk

  Innen 2030 skal vi kutte 55% av Norges utslipp. Det er bred politisk enighet om at vi må omstille Norge til et grønnere samfunn. Forskjellen ligger i hvordan vi kommer dit. Den krevende oppgaven nå handler om å utvikle klimapolitikk som kan bli noe av, og som faktisk gir resultater. Den jobben har Arbeiderpartiet gjort med vårt program og utfører hver dag i regjering. Løsningen er ikke å dytte ansvaret over på enkeltpersoner, men å kutte utslipp sammen.

  Arbeiderpartiet vil ha en klimapolitikk som skaper jobber og kutter utslipp. Vi har bare sju år på oss før utslippene skal være halvert, og er fortsatt langt unna. Unge og eldre, folk i byene og distrikter, industriarbeidere, folk i småbedrifter og offentlig sektor skal stille seg bak vår felles dugnad. Klimapolitikken vil merkes av oss alle, men vi skal gjøre omstillingen rettferdig og i fellesskap. Da kommer de store utslippskuttene. Arbeiderpartiet tror at de største utfordringene løses best i fellesskap. Klimakrisen er en slik utfordring.

  MDG har store klimaambisjoner, men viser liten forståelse for at klimapolitikken også må ha støtte i befolkningen og næringslivet for å bli noe av. Det er synd, aller mest for klimaet. De store utslippskuttene i Norge kan komme om vi for eksempel bruker kompetansen i oljeindustrien, som i dag er blant verdens mest teknologisk avanserte næringer. Oljearbeidere vil i framtiden jobbe med å lagre CO2 i havbunnen og produsere utslippsfri energi, alt som FNs klimapanel sier vi trenger for å nå klimamålene. Da kan vi ikke sette en sluttdato for oljenæringen og skape uforutsigbarhet for de som jobber der. Folk vil utvikle den grønne teknologien i jobben de har, og Arbeiderpartiet er en garantist for det.

• Sluttdato for oljeleting - et feilspor?

  Klimadebatten handler om mer enn sluttdato for oljeleting. Som et rikt land er vi internasjonalt forpliktet til å kutte mye utslipp her hjemme. Det er solidarisk med andre land, særlig lavinntektsland, og grønn teknologi vi utvikler her hjemme kan eksporteres og gi utslippskutt i andre land. Det er synd at så mye av klimadebatten handler om sluttdato for olje, når det vi burde snakket mye mer om, er hvordan vi kutter utslippene i Norge. Velgerne har krav på å få vite hva partiene mener om utslippskutt hjemme.  

  Arbeiderpartiet har styrket de norske klimamålene til 55 prosent kutt innen 2030. Programmet vårt er fullspekket av klimatiltak som vil gi reelle og store kutt innen transport, industri og jordbruk, og med Arbeiderpartiet skal klimamålene nås! Vi i Arbeiderpartiet mener Norge skal være en energistormakt innen fornybar energi. Vi vil at Norge skal produsere ren energi og klimateknologi slik at verden når klimamålene. Det skal skje med utgangspunkt i kompetansen fra industrien som i dag produserer olje og gass.

  MDG har tatt til orde for en sluttdato for norsk oljeproduksjon. Innen 2035 skal norsk oljeproduksjon være over. Svært mye av MDGs politiske utspill handler om sluttdato for oljen, framfor hva vi skal gjøre for å kutte utslippene i Norge. Norsk oljeproduksjon står for en fjerdedel av norske utslipp. Hva skal vi gjøre for å kutte nok i andre sektorer? Og dersom vi vedtar en sluttdato, hvordan skal vi få rask nok oppbygging av fornybar energi til å gi en sikker energiforsyning globalt? Vi vet det vil trenges betydelig kapital, kompetanse og arealer for å få til nødvendig fornybar energiproduksjon. Her mangler partiet gode nok svar på Norges bidrag. Et ensidig fokus på sluttdato bidrar til en smal og polarisert klimadebatt, men klimakrisen er for alvorlig til det. 

• En rettferdig klimapolitikk

  Hvem skal ta regninga? Skal vanlige folk betale like mye som de som har mest?

  Arbeiderpartiet går til valg på en omfordelende skattepolitikk som utjevner forskjeller, og setter vanlige folk først. Vi vil ikke føre klimapolitikk som skaper et klasseskille. Det kan ikke bli slik at de rikeste blant oss kan endre på forbruket sitt, for eksempel ved å kjøpe elbil slik at de slipper unna klimaavgifter, mens dem med vanlige inntekter låses inne med eldre biler og dårligere økonomi. Det skal bli dyrere å forurense, men det må skje rettferdig. Derfor sier vi at om en avgift går opp skal en annen avgift eller skatten til vanlige folk ned. I våre alternative budsjetter har økt CO2-avgift blitt vekslet inn i lavere skatt til folk med inntekt under 750.000 kroner.Vi vil øke CO2-avgiften, men vi sier kun halv økning for bensin og diesel, og distriktene vil vi skjerme for økningen i pumpepris. Vi må heller gjøre det enklere å ta miljøvennlige valg, enn å gjøre folks hverdag vanskeligere. Derfor vil vi bygge ladeinfrastruktur i hele landet og sikre halv pris på ferjer.

  MDG går til valg på avgiftsøkninger på dagligdagse ting som bensin, kjøtt og reising. De vil øke CO2-avgiftene, og sier de vil dele ut igjen avgiftene til folk. Men det er fremdeles uklart hvem som vil få gevinstene av dette og hvordan det vil skje. Vil de rikeste også få penger igjen fra drivstoffavgifter, selv om de kanskje har kjøpt seg fri fra å betale dem? Det er ikke god bruk av statens penger. Økt pumpepris vil uansett folk oppleve, også folk i distriktene. Det kan være urettferdig for dem som ikke har noe alternativ, som må bruke bensinbilen sin til og fra jobb eller til henting på skole og i barnehage fordi det ikke går busser og t-baner.