Jakka til Trygve Lie

Jonas Gahr Støre og Anniken Huitfeldt: Feilgrep å kutte politisk kontakt med Russland.

Publisert i Morgenbladet 13. august 2021

En grytidlig novembermorgen i 1944 bråvåknet Norges utenriksminister Trygve Lie på hotellrommet i Moskva. Noen forsøkte å ta fra ham jakka han hadde foldet sammen og brukte som hodepute. På innerlomma hadde Lie notater fra et nattlig møte han nettopp hadde avholdt med sin sovjetiske kollega, utenriksminister Vjatsjeslav Molotov.

Temaet for møtet hadde vært ytterst sensitivt. Kjernen i 1814-grunnlovens åpningssetning var blitt satt i spill - at Norge er «et frit, uafhængigt og udeleligt Rige». Møtet hadde handlet om herredømmet over Svalbard. Den røde armé hadde nylig frigjort Øst-Finnmark. Nå mente Molotov at Svalbard-traktaten skulle kastes i papirkurven. Svalbard burde i stedet bli norsk-sovjetisk felleseie. Bjørnøya skulle bli russisk. Og dette var ifølge Molotov spørsmål som bare angikk forholdet mellom Norge og Sovjetunionen, ingen andre.

På et tidspunkt hadde den sovjetiske utenriksministeren til og med tatt frem et kart. Med tydelig alvor viste han Lie hvordan Sovjetunionen kunne bli avskåret fra verdenshavene i en ny storkonflikt. Bare i nord var det fri tilgang. Molotov spurte Lie om Svalbard-spørsmålet derfor kunne la seg ordne vennskapelig eller om Norge ønsket en disputt.

Dette nattlige møtet i Moskva høsten 1944 var en del av andre verdenskrigs sluttspill. En ny verdensorden var i støpeskjeen. Snart åtti år senere, sensommeren 2021, er vi forhåpentligvis langsomt på vei ut av en global pandemi. Men selv før koronaviruset spredte seg til alle kontinenter, var en ny verdensorden i ferd med å ta form.

Verden rundt oss er preget av mer endring, uro og uforutsigbarhet enn på flere tiår. I de fleste hovedsteder hersker det betydelig usikkerhet om hvor verden er på vei, om hvilken orden vi nå står foran i verdenspolitikken: konkurransen mellom USA og Kina. Ny opprustning. Klimaendringer. Demokratier og verdier under press, både av intern splittelse og påvirkning utenfra. Uenighet om handel, tariffer og skattlegging av globale tekno-giganter. Fremveksten av «teknologisk geopolitikk» og angrep mot digital infrastruktur.

Dette er noen av ingrediensene i forvandlingen Norge nå må hanskes med.

Stilt overfor en verden i forvandling må vi oppdatere norsk utenrikspolitikk. Men det beste svaret i møte med en mer uforutsigbar verden er ikke mer uforutsigbar utenrikspolitikk. Noen hovedstolper må stå fast: FN og folkeretten, Nato-alliansen og EØS-avtalen.

Norges interesser fremmes ikke best ved å frikoble oss fra internasjonale allianser og forpliktende europeisk samarbeid, slik enkelte partier hevder. Vi klarer oss ikke best alene.

Akkurat som i tiårene bak oss bør samarbeid og alliansepolitikk alltid være tilpasset våre egne behov. For å kunne ivareta norske interesser og verdier må vi evne å navigere og balansere klokt. Norge har ingen interesse av økende rivalisering eller våpenkappløp mellom Vesten, Russland eller Kina.

Vi har vår forankring i Nato. Men i den verden vi langsomt begynner å se konturene av, trenger Norge også en tydelig europeisk tilhørighet. EØS-avtalens markedsadgang er avgjørende for norske bedrifter og arbeidsplasser over hele landet, særlig i distriktene. Samtidig får EØS-avtalen også stadig større sikkerhetspolitisk betydning.

Morgendagens konflikter vil spille seg ut på andre måter enn under Lie og Molotovs tid. Konflikter vil være knyttet til handel og digital infrastruktur, investeringer og teknologi. I en slik verden risikerer Norge med vår beliggenhet og ressurser - og vår posisjon utenfor EU - å bli presset hardt fra ulike kanter. For å unngå å bli en brikke i USA og Kinas geopolitiske konkurranse er det derfor i Norges interesse å ta godt vare på samarbeidsavtalene med våre europeiske naboer. Da trenger vi en aktiv Europa-politikk - både for å ivareta avtaleverket vi har bygget opp, og for sørge for at våre samarbeidsordninger kan håndtere nye trusler og konflikter.

Europeisk samarbeid er også nødvendig for å få kontroll på klimaendringene, vår tids største utfordring. Mye av debatten her hjemme har så langt handlet om hva vi kan ha å frykte fra EUs planer om 55 prosent utslippskutt. Vi må snu på spørsmålet: Hva har vi å vinne? Hvor kan vi bidra? En ny norsk regjering må offensivt møte i Brussel, Berlin og andre sentrale EU-land og vise hvordan Norge kan bli en strategisk partner for resten av Europa med viktige tiltak som bruk av hydrogen, havvind, batterier, karbonfangst og -lagring til havs.

På denne måten henger norsk sikkerhet, klima og økonomisk utvikling nå nøye sammen med Europa. Vi merket allerede under USAs forrige president hvor viktig EU-samarbeidet er for forsvaret av en regelstyrt verden, ikke at den sterkestes rett skal råde.

Geografien har alltid definert oss. Nordmenn før oss har tatt i bruk ressursene her lengst mot nord i Europa: fisk, vannkraft, olje og gass. Tidvis har geografien også kostet oss dyrt. I 1814 ble vi overført som krigsbytte fra Danmark til Sverige. I tiårene etter 1905, da det fullt ut selvstendige Norge skulle trekke opp egne utenrikspolitiske linjer, trodde vi at vi kunne være nøytrale fra storpolitikken i Europa.

Lærdommen fra andre verdenskrig var at vi ikke klarte oss best alene. Linjeskiftet ble tydelig etter kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia og Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale skuddårsdagen 1948: Vi er et vestlig land, med Sovjet-Russland ved vår side trengte vi den atlantiske sikkerheten. Norge undertegnet Nato-pakten i april 1949. USA ble vår viktigste allierte.

I 55 år var Norge det eneste Nato-landet med landegrense mot Russland. Helt fra vår inntreden i Nato har vår geografi lagt premissene for særnorske tilpasninger av alliansepolitikken. Vi har praktisert en rekke såkalte «selvpålagte restriksjoner»: for allierte militærbaser på norsk jord, for utplassering av mellomdistanseraketter og atomvåpen, for alliert øvelsesaktivitet lengst nordøst i Norge.

Det særnorske i våre tilpasninger kommer tydelig frem i sammenligning med våre Nato-naboer i Nordvest-Europa: Praktisk talt alle er vertskap for minst én amerikansk forsvarsbase.

Formålet med alle disse selvstendige norske tiltakene har vært å sikre lavspenning i våre nærområder, aller mest i nord mot grensene Molotov og Lie hadde drøftet i Moskva. Men våre selvpålagte restriksjoner har alltid vært nettopp det: valgt av oss selv - med et nøkternt blikk og med god kunnskap om historie så vel som geografi. Motivasjonen har heller ikke vært idealistisk, men snarere en beinhard pragmatisme for å ivareta vår egen sikkerhet og interesser.

Da vi selv satt i regjering fra 2005, ble deler av denne tilnærmingen innarbeidet i nordområdepolitikken, under overskriften «High North - Low Tension». Det var en interessant erfaring i nærkontakt med noen av kartene Lie satt over natten i Moskva. Og det som gjaldt aller mest var å ikke ha dårlig tid. Før vi ble enige med russerne om delelinjen i Barentshavet, sa vi til dem at om vi ikke lyktes denne gangen, var vi rede til å vente nye tiår.

Da norske og russiske forhandlere var samlet etter at delelinjeavtalen, til manges overraskelse, ble annonsert i Oslo 27. april 2010, var det enighet om at gjennombruddet ble mulig av tre grunner: Begge land hadde interesse i en enighet nå. Avtalen var faglig solid: Både delingen 50/50 til hvert land og måten linjen ble trukket på var bygget på objektive kriterier. Og ikke minst: Fagfolk og politiske ledere hadde nødvendig tillit til hverandre.

På denne måten har Norge, på skiftende vis, forvaltet vår geografi. Skulle man si det litt enkelt, kan man si at det dypest sett har vært en kommunikasjonsform, forutsigbar og langsiktig. Målet har vært lavspenning, mens språket har vært balansen mellom avskrekking og beroligelse, og på en måte slik at hverken allierte eller andre kunne la seg overraske.

I de første etterkrigsårene var et eget nordisk forsvarsforbund på tegnebrettet. Planene ble lagt bort, men i 2021 er det fremdeles ubrukte muligheter i et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden. Knapt noen politikere er uttalte motstandere av nordisk samarbeid, men for å få til noe trengs både politiske ambisjoner og politisk påtrykk. Høyres landsmøte vedtok i våres en sikkerhetspolitisk uttalelse hvor nordisk samarbeid så vidt er nevnt.

For et drøyt tiår siden resulterte Thorvald Stoltenbergs nybrottsarbeid - etter oppdrag fra de nordiske utenriksministrene - i en egen nordisk solidaritetserklæring, inspirert av Natos artikkel 5 om én for alle, alle for én: Ingen nordiske land vil forholde seg passivt om en nordisk nabo blir rammet av et militært angrep eller en naturkatastrofe.

Det sies gjerne at vi må unngå at sikkerhetspolitiske kriser blir for store for Norge, men for små for Nato. Et tettere nordisk samarbeid kan bidra til å tette dette gapet. Sverige og Finland er allerede Natos nærmeste partnerland. Avstand betyr noe for hvor raskt land kan bistå hverandre. Et tettere nordisk forsvarssamarbeid vil derfor også kunne forkorte vår reaksjonstid.

I Norden finner vi ut av det med hverandre på tvers av partitilhørighet, men med våre søsterpartier i regjeringskontorene i både Stockholm, København og Helsinki, mener vi at en Ap-ledet regjering vil ha gode forutsetninger for å bygge ut nordisk samarbeid til et nytt bein å stå på for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Formålet med våre selvpålagte restriksjoner for alliert militæraktivitet i Nord-Norge er å bidra til stabilitet, forutsigbarhet og lavspenning. Samtidig er det i dag gode argumenter for å unnta Sverige og Finland fra begrensningene vi har praktisert overfor våre Nato-allierte. Norges nærområder i nord er også svenske og finske nærområder.

Det er i det hele tatt behov for en grundig oppdatering av våre selvpålagte begrensninger, av hvordan vi kan balansere avskrekking og beroligelse i en ny tid. De strategiske omgivelsene er endret. Geografisk avstand er ikke like relevant i møte med avanserte våpentyper med en helt annen rekkevidde enn før. Stilt overfor sammensatte, såkalte hybride virkemidler, er nok heller ikke en tradisjonell militær tilnærming til avskrekking lenger tilstrekkelig.

Norges forhold til vårt store naboland i øst vil uansett i overskuelig fremtid forbli preget av det samfunnsvitere kaller en grunnleggende asymmetri. Et av verdens største atomarsenaler befinner seg bare noen titalls kilometer fra Norges grense. Samtidig er det i taler og artikler verdt å minne om at Norge og Russland har levd i fred i over 1000 år. Det samme kan ikke sies for Russlands 13 øvrige naboland.

Vårt naboskap til Russland må være basert både på fasthet, forutsigbarhet og tydelighet - og på åpenhet, konstruktiv dialog og praktisk samarbeid. Vi må stå sammen med våre allierte og europeiske partnere i møte med brudd på folkeretten, som vi gjorde etter Krim-anneksjonen og krigføringen i Øst-Ukraina. Men det var et feilgrep av Solberg-regjeringen å kutte nesten all politisk kontakt med Russland etter 2014.

Som naboland er det i Norges interesse å opprettholde åpne kanaler - ikke minst i vanskelige tider og i møte med et mer selvhevdende Russland. Før eller siden må politisk dialog to naboland imellom uansett gjenopptas. Vårt naboland Finland innførte de samme sanksjonene, men opprettholdt dialogen med Russland på regjeringsnivå. I dag har det gått syv og et halvt år siden en norsk utenriksminister besøkte Moskva. Det er for lenge.

Nordområdene er Norges viktigste fredsprosjekt. Ikke fordi nordområdene i dag er preget av ufred eller ustabilitet, men fordi fred og stabilitet ikke kommer av seg selv - og kontinuerlig politisk innsats er nødvendig for å bygge og bevare fred og stabilitet i våre nærområder.

Vi må ta nye samarbeidsinitiativ i nordområdene. Det ligger muligheter i at kyststatene Norge og Russland også har en rekke felles interesser i Arktis. Vi trenger mer kunnskap og videre kartlegging av havsokkelen lengst mot nord, gjerne i partnerskap med Russland. Og vi må sørge for at folk-til-folk-samarbeidet kommer skikkelig i gang igjen etter koronapandemi og stengte grenser.

Et mulig nytt samarbeidsfelt er bevaring av boreal skog - beltet av barskog som strekker seg rundt kloden fra den skandinaviske halvøya, gjennom hele den russiske tundraen, inn i Alaska og Canada. Ny forskning viser at denne skogen er svært viktig for å få kontroll på klimaendringene. Norge må hele veien jobbe for å inneha «idéforspranget» i nordområdene, slik vi gjorde da vi i 2008 fikk på plass Ilulissat-erklæringen om at havretten også gjelder i Arktis.

«Utenrikspolitikkens oppgave er å gjøre innenrikspolitikken mulig.» Dette postulatet gjelder så absolutt for nordområdepolitikken. Men sammenhengen mellom utenriks- og innenrikspolitikk kan gå begge veier. Det betyr noe for norsk utenrikspolitikk, for vår posisjon i våre egne nærområder, at det bor folk og at den norske staten er tydelig til stede i Øst-Finnmark.

Tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms var et feilgrep av flere årsaker. Én av dem er svekkelsen av statlig tilstedeværelse lengst mot nordøst. Under høyreregjeringen har Finnmarks fylkeshovedstad Vadsø opplevd en befolkningsnedgang på 9,3 prosent. Det er et dramatisk tall. Slike negative trender står i kontrast både til Nord-Norges avgjørende betydning og den samfunnsutviklingen og kreativiteten som allerede gjør seg gjeldende. Ett eksempel er norsk romindustris stadig større strategiske betydning. Vi har allerede en rekke sterke fagmiljøer fra Andøya, via Narvik og Tromsø - til Svalbard.

Trygve Lie holdt maska og unngikk å bli dratt inn i Stalins versjon av «vennskapelige ordninger». Lie beholdt også jakka med Svalbard-notatene - og tok den ikke av seg så lenge han var på sovjetisk område. Et par dager senere forlot han Moskva med tog om bord i den staselige rumenske kongevognen, et sovjetisk krigsbytte. Finere hadde han aldri reist, skrev Lie senere.

Uenigheten om Svalbard var ikke over da Lie kom tilbake til sine regjeringskolleger i London, men han hadde fått gjennomslag for at saken ikke kunne løses tosidig mellom Norge og Sovjet. Stormakten skulle ikke få tvinge gjennom en endring av Svalbard-traktaten. Å forsvare folkeretten har alltid vært viktig interessepolitikk for Norge.

Resultatet kjenner vi: Svalbard forble norsk. I fjor fylte Svalbard-traktaten 100 år. Norsk råderett er ubestridt. Svalbard er like norsk som enhver region på fastlandet. Svaret på quiz-spørsmålet om Norges største isbre er derfor ikke Jostedalsbreen, men den 18 ganger større Austfonna nordøst på Svalbard.

Justisminister Terje Wold deltok også under Trygve Lies Moskva-reise høsten 1944. På et tidspunkt ba utenriksminister Molotov de norske statsrådene om ikke å ta for hardt i Knut Hamsun ved oppgjøret etter krigen. Han var tross alt en stor dikter og en gammel mann, mente Molotov. Justisminister Wold la ikke noe imellom i svaret til den brutale Stalins trofaste allierte: «Du er for soft, herr Molotov.

Dette er kanskje bare en anekdote. Men den understreker en vesentlig historisk erfaring fra norsk utenrikspolitikk. At vi greier oss best når vi våger å være tydelige om oss selv i møte med omverdens sterke krefter. Og at vi er nødt til å kjenne våre interesser og formulere en klar linje stormaktene rundt oss kan gjenkjenne. For det er bare slik vi unngår at den globale kjøttvekta definerer vår egen sikkerhet.

Jonas Gahr Støre
Leder i Arbeiderpariet

Anniken Huitfeldt
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Ap)