Norge kan bedre - Jonas Gahr Støres innlegg i trontaledebatten 2018

I høst er vi mange som har fulgt serien om Einar Gerhardsens liv på NRK. Det er en sterk fortelling om Norges reise gjennom store endringer i dramatiske år etter frigjøringen. Politikken hadde en klar retning: Å gi folk i både by og land jobber å gå til, helse- og utdanningstilbud, sosial boligbygging og ny industri. Det var handlekraft i møte med store utfordringer.

Det skjedde ikke av seg selv. Det var dramatikk og politisk strid, men ideen om et samfunn med muligheter til alle sto sterkt. Det moderne norske velferdssamfunnet løftet flertallet og ga dem trygghet. Flertallet tok ansvar.

Vi lever ikke etter en krig og en frigjøring, men opplever vi slik handlekraft i møte med de store endringene vi er på vei mot, i vår tid? Vi skal gjennomføre store kutt i klimagassutslipp, møte omfattende teknologiske endringer, gi de unge framtidshåp, ta hele landet i bruk, skape nye jobber og gi våre flere eldre trygghet. Lever vi opp til målet om at alle skal med?

Vi kan bedre enn i dag. I stedet for likere muligheter til alle, så øker forskjellene i Norge. Tre av ti norske husstander har dårligere råd enn i 2013. 10 prosent nordmenn har 60 prosent av formuen i landet vårt.

I stedet for å bygge sterkere fellesskap der vi tar ansvar sammen, øker polariseringen mellom grupper av oss, ofte heiet fram av politikere, også medlemmer av regjeringen.

I stedet for å bygge Norge videre med likeverd og trygghet mellom by og land, opplever folk utenfor de store byene press på at tjenester flyttes fra nært til fjernere, aller sist ved forslag om en kraftfull sentralisering av domstolene.

I stedet for å stille opp for dem som strever, opplever sårbare grupper at det kuttes i ytelser, som når folk mister arbeidsavklaringspengene og ender på sosialhjelp, senest i dag får vi et varsel om nye kutt, eller det uakseptable forslaget for bare noen uker siden, om å kutte en rettferdig skjerming av uføre på vei mot pensjonsalder.

I stedet for å samle landet – alle oss, kvinner og menn, familier, arbeidstakere, bedrifter og forskningsmiljøer – til en historisk klimadugnad for å kutte utslippene på en rettferdig måte, er vi vitne til en regjering der hvert grønne skritt skal kompenseres med et grått.

Norge kan bedre. Vi kan bedre sammen.

Valget i høst og forhandlingene i kommuner og fylker de siste ukene forteller om et politisk værskifte. Valget var et tydelig nei til mer høyrepolitikk. De fire regjeringspartiene fikk 36 prosent av stemmene. I 2013 fikk bare Høyre og Fremskrittspartiet til sammen over 43 prosent.

For Arbeiderpartiet var valgresultatet en skuffelse. Vi samler oss for å vinne tilbake tillit fra velgerne. Det skal vi gjøre hver dag fram til valget i 2021. Likevel vil vi ha ledende ansvar i mange kommuner og fylker. Opp mot 60 prosent av befolkningen kan komme til å bo i en kommune styrt av en ordfører eller byrådsleder fra Arbeiderpartiet. Vi skal være en tydelig lokal og regional motmakt mot urettferdig og usosial politikk fra denne regjeringen.

Men så skal vi se lenger. Vi skal arbeide for et nytt flertall i 2021. Hva er de store utfordringene som vi må samle krefter for å løse sammen?

For det første: Å sikre arbeid til alle er og vil alltid være grunnsteinen i Arbeiderpartiets politikk – trygghet for jobb og trygghet på jobb. Regjeringen sier en del om det i trontalen, men den har ikke levert det nødvendige gjennom sine seks år ved makten. Vi vil bidra til et seriøst arbeidsliv i kommunene og i fylkene der vi styrer, og her på Stortinget vil vi fremme forslag. Flere skal ha likere muligheter, og færre skal falle fra.

Mange hundre tusen nordmenn står utenfor arbeidslivet. Mange skvises ut – seniorer, ungdom uten fagbrev, personer med nedsatt funksjonsevne. Vi må ha et inkluderende arbeidsliv, og nøkkelen til det er kompetanse. Derfor vil vi styrke ansattes rettigheter til kompetanse og sette av større midler til en kompetansereform som gjør en forskjell i arbeidslivet.

For det andre må det viktigste i livet være det viktigste i politikken: grunnleggende trygghet, beredskap som virker i hele landet, og ikke minst en lønn og pensjon å leve av. Det betyr bl.a. pensjon fra første krone for nær én million nordmenn som ikke har denne rettigheten, og det betyr at våre eldre ikke skal gå i minus når pensjonene reguleres, når lønnstakerne går i pluss.

Det gjelder også å sikre tryggheten for kvaliteten i barnehage, skole, helse og eldreomsorg, uavhengig av lommebok og hvor i landet man bor. Da må kommunene få mer penger til å sikre vanlige folks velferd. Det har vi foreslått seks år på rad, og høyrepartiene har stemt oss ned. Vi sier også nei til videre kommersialisering av velferden. Vi skal ikke ha store konserner og kjeder inn i eldreomsorgen og barnehagene. Vi kan bedre sammen.

Når vi utvikler velferdsstaten videre – den trenger reformer, tiden for reformer er ikke over – skal vi legge større vekt på menneskers møte med den velferdsstaten: unge mennesker som får hjelp for seint i Nav, pasienter som faller mellom alle stoler i helsetjenesten fordi de har to eller tre sykdommer samtidig. Vi skal være ombudsmenn og -kvinner for dem.

For det tredje skal vi sørge for å utvikle hele landet, både by og land. Vi skal desentralisere det vi kan. Vi trenger en politikk og et politisk skifte som kan tilby utdanning nærmere der folk lever og der de skal arbeide, fastlege og helsetilbud nærmere der de bor, og sørge for at distriktene der naturressursene som fisken og kraften kommer fra, får beholde mer av verdiskapningen hos seg, til videre utvikling og investering. Derfor sier vi også nei til det siste forslaget om å frata inntekter fra kommunene som har bygget ut vannkraften gjennom historien.

Så for det fjerde: Vi skal gi Norges bidrag til å løse klimakrisen. Det vil kreve det aller beste av oss alle. Landet vårt skal gjennom en stor omstilling. Arbeiderpartiet er ikke i tvil: Omstillingen må være rettferdig, oppfattes som rettferdig, erfares som rettferdig for å lykkes.

Det betyr f.eks. at vi ikke vil sette en sluttdato for olje- og gassvirksomheten. Å sette 170 000 som jobber i denne sektoren, på oppsigelse, er dårlig for dem, og det er dårlig for Norge, men det er også dårlig for klimaet. Vi trenger disse fagfolkenes kompetanse og evne til å videreutvikle kompetansen, bedriftenes erfaring og forskningsmiljøenes kunnskap. De kan vi ikke sette sluttdato for. Vi trenger sterkere industrielle løsninger for å klimautslippene ned. Norge trenger rett og slett en ny storsatsing på ny og moderne industri.

Vi skal jobbe med dem, ikke mot dem, utvikle, ikke avvikle. Vi skal stille tydelige krav. Utslippene skal ned. Vi skal som fellesskap stille opp i partnerskap med bedrifter og fagmiljøer og bygge nye, grønne industrier på skuldrene av den eksisterende – havvind, hydrogen, skipsfart og skogsindustri – og vi skal ha store ambisjoner for storskala karbonfangst- og lagring. Det er helt avgjørende for å lykkes globalt i å kutte klimagassutslippene og for å nå klimamålene. Regjeringens signaler om dette i trontalen skaper usikkerhet, det motsatte av hva vi trenger nå.

Landet trenger en ny retning, og da trengs et nytt flertall. Det vil Arbeiderpartiet bidra til. Hver dag de neste to årene skal vi markere et tydelig alternativ til høyreregjeringens kurs som øker forskjellene og svekker fellesskapet. For Norge kan bedre.