AUFs landsmøte 2018 - Jonas Gahr Støres tale

Sjekkes mot fremføring

Gode venner,

Det hører med til tradisjonen at partilederen i Arbeiderpartiet taler til AUFs landsmøte.

Og det hører med til tradisjonen at partilederen selv er tidligere AUFer.

Jeg følger den første tradisjonen.

Ikke den andre.

Min ungdomstid var annerledes.

Mye politisk engasjement, men ikke noe medlemskap.

Jeg kommer likevel til AUF med en sterk følelse av å komme hjem!

Og for et livlig hjem å komme til!

Her hos dere er det alltid engasjement, sterke følelser, samhold – og høy temperatur – i salen og i debatten.

Det er så godt å se dere!

*

På dette landsmøtet skal dere takke av Mani.

Jeg vil begynne min tale med å slutte meg til takken, på vegne av hele Arbeiderpartiet.

Mani, takk for ditt lederskap gjennom fire år.

Fire år preget av gjenoppbygging og videreutvikling.

Dere har hørt meg si det; hvordan turen over til Utøya fra landsiden nå fyller meg med håp.

Og hver sommer, møte med 1000 AUFere på sommerleir.

Du og AUF står opp mot de mørke kreftene som etter 22. juli fortsatt står så altfor sterkt i vårt samfunn.

Dere minner oss på at dette var et et målrette angrep mot AUF og Arbeiderpartiet.

Du og AUF står opp mot rasisme og hets.

Du og AUF tar kampen mot de som dyrker det som splitter og ikke det som forener oss.

Tusen takk Mani og tusen tusen takk AUF.

*

Mani, du har vært ærlig.

Direkte.

Vanskelig å vippe av pinnen i diskusjoner.

Og innimellom – lett å lure!

Ikke politisk, der er du vanskelig å komme rundt.

Men i sommer utfordret dere Arbeiderpartiet til å møte AUFs sentralstyre i fotballkamp på Utøya.

Der lot du deg lure.

Vi vant, Mani.

Du gjorde noe uvanlig for deg, du undervurderte motstanderen.

Arbeiderpartiets lag hadde hentet inn en ørliten forsterkning.

Ja, jeg må være ærlig og si at det var ett par spillere med landslagsbakgrunn…

Så der banka vi dere Mani!

Men utenfor banen, i politikken - har du utrettelig stått på for AUFs syn.

Med AUF bak deg har du kjempet gjennom:

· flere helsesøstre

· nei til kommersialisering av barnevernet

· en time fysisk aktivitet i skolen

· innføring av kulturkort osv. osv. osv.

Og når det trengs, tatt ansvar som en av lederne i vår bevegelse.

Selv er du et levende eksempel på hvordan vårt land er blitt sterkere og bedre av mangfoldet.

Din erfaring fra tiden som flyktning.

Den usikre tiden som ny i Norge.

Livet levd på ett mottak, så et nytt.

Fra det ene lokalsamfunnet til det andre.

Og jobben du og din familie gjorde.

Du og pappaen din som fisket middag til mottaket utenfor Haugesund.

Lærte dere norsk. Bli en del av samfunnet.

Mani, du var 12 år da du kom til Norge.

Fra livet på mottak til å bli leder av Norges største politiske ungdomsorganisasjon på et drøyt tiår.

Det er et kapittel i fortellingen om Norge.

Du har en styrke, klokskap og et pågangsmot som imponerer.

En leder for din tid,

Og jeg vil legge til; en leder for fremtiden.

Derfor - Mani: Med ett ord fra hele partiet og fra hele mitt hjerte som partileder:

Takk!

*

Gode venner,

Dere har ulike veier til engasjement i AUF.

Jeg har min vei til Arbeiderpartiet.

Mani har sin vei til Norge og så AUF.

Det finnes mange veier inn i vårt parti.

Men vi har funnet sammen i en bevegelse fordi vi har de samme verdiene.

Og dere har oppsummert dem godt på plakaten for dette landsmøtet.

«Frihet».

«Likhet».

«Solidaritet».

Det er våre verdier, det vi brenner for, det som er styrende for vår politikk.

*

Vi er partiet for frihet for alle.

Vårt prosjekt er og har vært å gi vanlige folk frihet.

Frihet til å bestemme over eget liv.

Frihet til ikke å bli skadet av jobben du utfører.

Frihet til at alle skal ha mulighet til å få en utdannelse.

Ja frihet til å skape det livet du selv ønsker å leve.

De kampene vinnes ikke en gang for alle.

Og nye frihetskamper, i vår tid, har kommet til.

 Så er det «Likhet».

Det bra at vi som er her er så forskjellig.

Mange på Høyresiden misforstår, med vilje tror jeg, vårt mål om likhet.

Fordi det betyr ikke at alle skal være like, identiske.

Det betyr at alle skal ha de samme mulighetene.

Det betyr at dine foreldres lommebok, eller hvor du bor, ikke skal ha betydning for hvilke muligheter du har i samfunnet, hva du kan gjøre i livet ditt.

Og kjære AUFere,

Denne kampen er ikke over, den slutter egentlig aldri.

Kampen mot økende ulikhet og for en rettferdig fordeling av makt og muligheter er like aktuell nå som da.

Fordi forskjellene mellom rik og fattig i Norge øker.

Fordi forskjellene mellom de med trygge og utrygge jobber øker.

Og fordi mange i distriktene, også i Norge, føler mer avmakt og avstand nå enn før.  

Og det er derfor kjære AUFere, trenger vi fortsatt sosialdemokratiske løsninger, ja kanskje mer enn noen gang før.

*

Og til sist: «Solidaritet».

Ute og hjemme.

Husk, vår bevegelse var aldri seg selv nok.

Fra første dag viste arbeiderbevegelsens pionerer solidaritet med mennesker i nød i eget land, og i andre land.

Og ingen har tatt den arven videre med større hjertelag enn AUF.

For kampen for rettferdig fordeling, kampen mot fattigdom, kampen for en mer rettferdig verden handler i bunn og grunn om solidaritet.

Og i den grunnleggende verdien vi bygger på - håpet, trioen på at vi kan gjøre en forskjell

*

Vi holdes sammen av sterke verdier.

Så spør noen: Er ikke de verdiene fellesgods?

Noe alle er enig i?

Mitt svar er nei.

For hva kjennetegner egentlig Norge?

Vi er rike.

Vi er rike på olje og gass.

Vi er rike på fisk og hav og vannkraft og mer til.  

Men det mest verdifulle vi har, det som virkelig kjennetegner oss er et samfunn med høy tillit og små forskjeller.

Et samfunn hvor vi stoler på hverandre og er på likefot med hverandre.

Et samfunn hvor de aller fleste føler seg som del av et fellesskap som inkluderer, ikke ekskluderer.

Vårt samfunn  – kort sagt – bygger på sterke felleskap.

Bygger på verdier som solidaritet – solidaritet med mennesker på flukt, som Manis familie.

Bygger på at verdier ikke alltid kan måles i kroner og øre, vekst-tall i en statistikk - vi kan ikke og skal ikke sette et nummer bak verdien som bygger små og store fellesskap.

Vi sa i valgkampen og jeg sier det igjen: Frp og Høyre i regjering svekker disse fellesskapsverdiene.

De gjør Norge hardere og kaldere.

Det handler om hva de gjør.

Og det handler om hva de sier.

Handlinger og holdninger.

Politikk og retorikk.

Politikken er viktigst, den rører så direkte ved menneskers liv.

Og eksemplene er mange. La meg ta bare ett:

Frp og Høyre privatiserer nå renholdet i Forsvaret.

Damer – for det er mest damer – på 60 år som har vasket kontorer og bygg i Forsvaret et langt og slitsomt liv.

De mister nå over en million kroner i pensjon på grunn av privatiseringsiveren til Regjeringen.  

Samtidig får de som har aller mest i samfunnet vårt, milliarder i skattekutt.

Mens barnehageprisen for familier med vanlig lønn øker.

I hvert eneste statsbudsjett.

Det er en politikk som gjør Norge mindre solidarisk.

Ja, det gjør Norge kaldere.

Politikken er viktigst, den rører så direkte ved menneskers liv.

Men retorikken teller også.

Ord teller.

Også det handler om hva slags samfunn vi vil ha.

Snikislamisering av Norge – Siv Jensens ord.

Ønske om et korstog mot islam – Per Willy Amundsens ord.

Et mangfoldig samfunn som en «drøm om Disneyland» - Christian Tybring Gjeddes ord.

Utvalgte ord fra ledende politikere i Frp som sårer.

Som splitter.

Som gjør det norske fellesskapet trangere og mer ekskluderende – og ja, hardere og kaldere.

Det er ord som bygger ned tillit mellom mennesker og mellom grupper av mennesker.

I møte med en slik regjering, er min holdning ganske enkel:

Slik styrer vi ikke ett land

Slik skal vi ikke ha det i Norge

Vi vil ha Frp ut av regjering!

Og dere,

Skal vi klare dette, skal vi klare å bytte ut dagens FRP og H regjering så krever det at vi samarbeider. Bygger flertall.

Slik vi gjør i kommuner rundt om i landet.

I går besøkte jeg Skien der Hedda styrer klokt seks partier.

I går kveld feiret jeg tre år med byrådet i Oslo - der tre partier har gjort hovedstaden vår grønnere, varmere og rausere.

Gjennomslag for vår politikk krever at vi søker flertall sammen med andre partier.

Det krever at vi har en åpen dør til andre partier som vil i den samme hovedretningen som oss. Ikke enig i alle saker. Men enige om hovedretningen.

Dere har hørt meg si det til mediene de siste ukene:

KrFs veivalg skal KrF få ta selv.

Det er deres interne prosess.

Vi skal ikke legge oss opp i det valget.

Men la det ikke være tvil om hva Arbeiderpartiet mener:

Vi vil bytte ut de tre høyrepartiene i regjering med en ny regjering.

I stedet for en politikk som gjør Norge hardere og kaldere, ønsker vi en regjering som går motsatt vei.

Som reduserer forskjellene.

Som viser mer solidaritet.

Som gjør Norge til et varmere samfunn.

Og vår dør står og vil stå åpen til partier som vil det samme og som deler disse fellesskapsverdiene i norsk politikk.

 *

Gode venner,

At vi deler sterke verdier, betyr ikke at vi er enige om alt. 

En kvalitet ved vårt forhold er at vi sier fra når vi er uenige.

I de siste månedene har vi igjen hatt en debatt om abort.

Unge Venstre vil utvide abortgrensen til 24 uker, dere til 18 uker.

Denne uken har Erna Solberg drevet høyttenkning om abortloven.

Som Trygve i Senterpartiet sa; hun åpner for en «anbudskonferanse om etiske spørsmål før Krfs landsmøte». - Det blir ikke jeg med på, sier Trygve.

Og jeg understreker her hos dere: Ikke jeg heller!

I mange land er abort gjenstand for opprivende debatter og steile fronter.

Jeg vil ikke dit. Dette er følsomme spørsmål, og vi skal ha respekt for hverandres meninger.

Dagens lovverk har bred støtte og aborttallene, særlig blant de yngste, faller.

Jeg mener vi har en av de beste og best tilpassede abortlovene i vår del av verden.

Det har en egenverdi å slå ring om den.

La meg derfor si følgende:

Vår politikk ligger fast.

Vi er imot å innskrenke kvinners rett til abort.

Vi er imot å utvide retten utover 12 uker.

Vi står ved dagens abortlov.

*

Så er det diskusjonen om aktiv dødshjelp.

Dette var også et tema sist jeg var på besøk hos dere på landsmøtet.

Og det er et tale her på dette landsmøtet,

Også det handler om noen av livets aller mest følsomme spørsmål. Om livets utgang.

Jeg kan forstå ønsket om å hjelpe mennesker som har det vondt.

Likevel er jeg sterk motstander av aktiv dødshjelp.

Hvorfor er jeg så engasjert i dette spørsmålet?

Det handler for meg om erfaringer i eget liv, om å være nær mennesker livets siste fase. Men også mye av det jeg så som helseminister. Og det jeg dypt døler som sosialdemokrat.

For meg er det et avgjørende at staten bidrar til å hegne om liv, legge til rette for verdige liv.

Det innebærer også å bistå med å lette byrdene når livet går mot slutten.

Men aldri å ta liv. Aldri ta liv. Der går det en absolutt grense. 

For hvor skal ellers grensen gå?

I Nederland har de åpnet for både aktiv dødshjelp og det de kaller assistert selvmord.

Personer som lider uutholdelig, enten psykisk eller fysisk, kan få utført aktiv dødshjelp.

Men vi vet at personer med alvorlige psykiske lidelser kan få hjelp.

Livet kan ta en positiv retning, selv om alt ser mørkt ut.

Dette har jeg selv sett, og dette vet jeg også mange av dere har erfart.

I Belgia, som også tillater aktiv dødshjelp, er antallet som får legehjelp til å dø fordoblet på fem år.

Jeg frykter en utvikling der mennesker som ikke vil være til bry for andre tenker på aktiv dødshjelp, ikke som en rett, men som en plikt.

Jeg kan forstå at de som har et liberalistisk syn på frihet, er for aktiv dødshjelp.

De ser jo på frihet som noe det enkelte menneske er alene om, upåvirket av makt, av relasjoner.

Men slik jeg forstår frihet – som også handler om valg vi tar påvirket av andre, i relasjoner til andre, ikke i et vakuum – stiller saken seg annerledes.

Tenk på en bestemor med demens. Som ikke vil være til bry, som alltid har stilt opp for andre, bare ikke for seg selv.

Vet vi at hun virkelig vil dø, eller kan det være at hun nok en gang ikke vil være en byrde?

Eller han som er deprimert og ikke ser noen utvei. Skal vi ikke si at vår viktigste oppgave da er å stille opp og vise at det finnes en vei og et håp? Sterkere sammen - som årets TV-aksjon sier?

Så her står Arbeiderpartiet støtt på vårt partiprogram.

Det sier klart nei til aktiv dødshjelp og assistert selvmord.

Det sier klart ja til mer aktiv pleie, omsorg og smertelindring i livets siste fase.

*

Jeg begynte med å si:

Vi må bryne våre felleskapsverdier på vår tids største utfordringer.

Og vår tids største utfordring er klimatrusselen.

Det er vår tids viktigste sak.

La meg bruke den siste delen av talen på det temaet.

I vår hverdag, her og nå, ser vi varsler om hva som kan komme.

Flommen i Skjåk etter snøsmelting i oktober. I oktober!

Tørken i sommer.

Skogbrannene og ødelagte avlinger.

Og ute i verden: Sult og nød som følge av tørke og ekstremvær.

I Somalia og Sør-Sudan, i India og Nepal, ja over hele verden.

Over halvparten av nødhjelpsoperasjonene til Røde Kors skyldes nå ekstreme værhendelser.

Halvparten! Det har endret seg radikalt siden jeg ledet Røde Kors for 15 år siden.

Den siste rapporten fra FNs klimapanel dokumenterer at uten kraftfulle tiltak kan vi være på vei mot så mye som fire graders oppvarming innen 2100.

Derfor må vi si:

Klima er ikke en enkeltsak.

Klima er rammen rundt alle saker.

Klima er ikke den viktigste saken for fremtidige generasjoner.

Klima er den viktigste saken for alle generasjoner, unge og gamle.

Klima er ikke et spørsmål om å kutte utslipp ute eller hjemme.

Klima er et spørsmål om å kutte store utslipp både ute og hjemme.

Og Ina, når du nå går på, håper jeg at den aller tetteste kontakten mellom deg som ungdomsleder og meg som partileder vil handle om hva vi gjør – nå – på vår vakt – på klimaområdet. Jeg kjenner ditt sterke engasjement. AUFs engasjement, slik det kom til uttrykk i debatten i går.

*

Hvorfor er dette så viktig?

Fordi ingen andre områder krever modigere og tydeligere politikk enn her.

Fordi alt det som gjøres nå, selv om det er mye - langt fra er nok.

Fordi vi må greie å tenke politikk på både kort og lang sikt, samtidig; gjøre ting nå som trekker utviklingen i riktig retning.

Som Sharan Burrow, generalsekretæren i fagbevegelsenes internasjonale sammenslutning, sier:

«There are no jobs on a dead planet».

Igjen: Se på banneret rundt oss.

Frihet? Vel, frihet har liten mening om livsgrunnlaget på jorden ødelegges.

Likhet? Vi ser jo allerede hvordan ekstremvær og tørke skaper mer fattigdom, mer urettferdighet, mer konflikt. En av de viktigste kildene til større ulikhet.

Og solidaritet? Sult, tørke, nød, mennesker på klimaflukt. Hva betyr solidaritet om ikke ansvar for å hjelpe de som rammes av klimaendringene.

Og husk: Da arbeiderklassen bekjempet undertrykkingen av arbeidsfolk var det ikke bare en kamp mot mektige krefter.

Det var også en kamp for et bedre liv med arbeid, velferd, verdighet og frihet.

Den lærdommen er viktig i klimakampen.

Vi skal kjempe mot klimaendringene – og vi skal gjøre det med en positiv ambisjon.

Skape bedre og friere liv.

Renere og mer meningsfulle jobber.

Fortsatt inspirert av de tre flotte verdiene på plakatene her i Samfunnssalen:

Frihet, Likhet, Solidaritet.

Derfor er mitt løfte til dere: 

Det er en historisk oppgave for sosialdemokratiet å virke med all sin kraft for å bekjempe klimaendringene.

Det er en kamp på linje med kampen for økonomiske og politiske rettigheter for arbeiderklassen i de første hundre årene av vår historie.

Så viktig. Så stort. Og så dypt meningsfullt.

*

Hva betyr det? Konkret - her og nå.

Gå til de 37 nye forslagene som vi har foreslått i Stortinget, sammen med SV.

Det er konkret politikk for å få norske utslipp raskt ned, på alle sektorer i samfunnet.

Fase ut bruk av tungolje.

Bygge ut kollektivtransport i byene.

Stille utslippsmål for landbruket.

Og mye mer.

Det er neste steg. Og neste steg er viktig. Vi må handle, nå.

Vi ligger allerede langt etter våre egne 2020-mål, som vi satte så sent som i 2012.

Vi har siden 2014 bedt om et nytt bredt klimaforlik i Stortinget.

Erna Solberg har sagt nei hver gang.

Og vi har de siste årene kastet bort mye tid på for lange forhandlinger med EU.

Så vi må gjøre mer – nå!

Og så skal vi samtidig planlegge for det som kommer etter neste steg. 

I 2050 skal verden være helt karbonnøytral.

Det virker lenge til.

Det er det ikke.

Tenk på dette: De aller fleste av dere i denne salen vil være yngre i 2050, enn hva jeg er i dag! Altså fortsatt i deres beste alder, med mange år igjen i jobb!

Hvert eneste år på veien vil telle.

Og beslutninger vi tar nå, vil prege hvordan verden ser ut der fremme.

Et hus som bygges nå, vil stå der i 2050.

Veiene vi bygger nå, vil stå der i 2050.

Vi kan ikke vente til 2029 med å oppfylle 2030-målene eller til 2049 med å utvikle et karbonnøytralt samfunn.

Vi skal handle i det korte løp.

Og tenke klokt i det langsiktige arbeidet – hvor horisonten er 2040 – 2050 – et bærekraftig, klimavennlig Norge.

Og la meg gå rett til det spørsmålet som ofte skaper mest debatt:

Oljen og gassen.

AUF og Arbeiderpartiet er ikke enige om alt i oljepolitikken.

Men la oss se om vi kan bli enige; om en tilnærming, en måte å tenke på – og det kan ikke bare handler om oljeboring i Lofoten, klimaspørsmålet er mange ganger større. 

Min tilnærming er denne:

De fossile brenslene er en stor del av klimaproblemet.

Vi må være ærlige om det.

Kull, olje, gass - i den rekkefølgen.

Veien verden må gå er ganske klar:

Vi må raskt bli mindre avhengig av de fossile energikildene, særlig av kull.

Og vi må utvikle de fornybare energikildene - som vind og sol - i høyt tempo.

Verden vil fortsatt trenge olje og gass i mange år fremover.

Norge skal produsere olje og gass i mange år fremover.

Men vi tar bare ansvar for klimaet – og for Norge – dersom vi nå planlegger for hva som skal komme etter oljealderen i Norge.

For den norske oljealderen har en begynnelse vi kan tidfeste.

Den startet for 50 år siden.

Det er en stolt historie av arbeid, slit og risikovilje.

Vi klarte omstillingene på vei inn i oljealderen.

Nå må vi mestre omstillingene ut av oljealderen.

Jeg er overbevist om at Norge kan mestre den omstillingen svært godt.

Ta transportsektoren. Der Norge har gått i front.

Norge er verdensledende på elbil og el-ferger, «foret» på ren norsk kraft.

Nå kommer el-busser, og snart lastebiler.

De første el-flyene er i lufta, foreløpig er de små med kort rekkevidde.

Men all innenriks flytrafikk i Norge kan bli elektrisk innen 2040, i følge Avinor.

Bare smak litt på den tanken – helt ren flytransport, Norge rundt!

Revolusjonen i transportsektoren viser at vi kan gå foran.

Vi kan gjøre det på andre områder også.

Fangst og lagring av CO2.

Lager for CO2 i Nordsjøen.

Bruk av hydrogen i tungindustrien som kan fjerne store punktutslipp av CO2.

Utslippsfri aluminiumsproduksjon. 

Kunstgjødsel produsert på elektrisitet – det kan bli mulig.

Vindmøller til sjøs – Equinor går foran.

Vi har jo spisskompetanse på alle deler av fornybar energi.

Ikke bare kilder, men også organisering av nett og elektrifisering.

Det har et stort vekst- og eksportpotensial.

Som når folk utenfor New York nå får strøm på nettet fra vindkraft utviklet av Equinor.

Og slik kunne jeg fortsette, sektor for sektor. 

Så kjære AUF,

Jeg har gitt tydelig beskjed til miljøfraksjonen vår, med Espen i spissen, om å sette enda høyere ambisjoner for Norge på klimaområdet – ute og hjemme!

En politikk hvor vi elektrifiserer, det som kan elektrifiseres – som faktisk er det aller meste.

Og hvor vi utvikler gode alternativer der det ikke er mulig å elektrifisere, ikke minst innen ren hydrogen og avansert biodrivstoff.

Ja, det vil kreve store endringer på alle samfunnsområder.

Industri, energi, samferdsel, landbruk, byutvikling, alle!

Men husk, vi har masse ren energi.

Det er egentlig feil å snakke om oljealderen. For Norge handler det om at vi er en del av energi-alderen - vi har utviklet vannkraften, så oljen og gassen - og mens vi fortsatt kutter utslippene der er vi på vei over i fornybar-energien - i stor skala. Få land kan vise til maken.

Vi har noe av verdens mest avanserte teknologi - sprunget ut av oljebransjen.

Vi har teknologer, arbeidere og kunnskapsmiljøer som kan stå i front i den omstillingen Norge skal igjennom.

Det krever tydelig, visjonær, sosialdemokratisk politikk.

Ja, det krever arbeiderbevegelsen på sitt aller beste. 

Vi skal lede an - er dere med AUF?

 *

Så helt til slutt:

Kjære Ina,

Jeg leste et intervju med deg der du sa: jeg ble skutt fordi jeg var AUFer.

Så enkelt og så brutalt kan det sies.

La meg være veldig personlig; første gang jeg møtte deg var på Utøya 21. juli 2011.

Den solfylte dagen. Dagen før regnet og terroren.

Neste gang jeg så deg var på Ullevål sykehus, uka etter.

Jeg så deg. Men du så ikke meg.

Vi som var der rundt sengen din visste ikke om du ville klare det.

Men det gjorde du da.

Og du har gjort det siden.

Igjen og igjen.

Vi har lært at det er meningsfylt å lytte til Ina, i alle saker.

Morsom, skarp, trygg og tydelig.

Det har AUF også skjønt.

Så derfor: Gratulerer med innstillingen - gratulerer AUF med en så helstøpt ny leder!

Så kjære AUFere, det er veldig fint å være her hos dere.

Jeg tror jeg har rett når jeg sier at AUF har aldri vært så sterke som dere er nå.

Jeg gleder meg sånn til neste valgkamp! Og den etter der igjen.

Heia dere og oss - og takk for meg!